«Wicked: For Good» er glitter på steroider

Hvis jeg skal være surmaget og streng, kan jeg skrive at musikaler bare er tull. De mangler logikk. Folk bryter ut i sang uten grunn. Karakterene er ofte stereotype. Jeg kan for all del mene alt dette om andre akt av «Wicked» også, men jeg la igjen gretne-May hjemme. Fordi jeg alltid har elsket sjangeren i all sin storslagne dumdristighet.

«Wicked: For Good» starter der den forrige slapp. Du får mer av samme blanding av storslått musikal, effekter og følelser. Regissør Jon M. Chu vet akkurat hva du vil ha.

Dette er fortsatt filmmagi med imponerende spesialeffekter og vakker sang. Ariana Grande får vist frem sin klokkeklare stemme i all sin operatiske prakt. Det er bare å lene seg tilbake, glemme virkeligheten i to timer og 18 minutter og bli med på et storslått eventyr til Oz.

Elphaba (Cynthia Erivo) har omfavnet sin identitet som den onde heksa fra vest. Glinda (Ariana Grande) har fått alle sine drømmer oppfylt. Til og med drømmeprinsen Fiyero (Jonathan Bailey) står støtt, om enn noe forfjamset over hvordan han havnet der, ved hennes side.

Madame Morrible, fortsatt herlig overspilt av Michelle Yeoh, driver med renkespill i kulissene. Lykke er ingen varig tilstand – heller ikke i Oz.

I sentrum av enhver musikal står sangen. Glansnummeret i forrige film var uten tvil «Defying Gravity», som etter min mening fortsatt er musikalens mest fengende låt. I akt nummer to står «No Good Deed» for et av høydepunktene. Her synger Cynthia Erivo ut all Elphabas sinne og raseri. Det er akkurat så pompøst og voldsomt som det skal være.

Komponist Stephen Schwartz har også skrevet to nye sanger til filmen. «No Place Like Home» fremføres av Erivo og knytter dyrene tettere til hovedhistorien. «The Girl in the Bubble» er Grandes nummer, hvor Glinda innser at det er på tide å tre ut av det forgylte grønne slottet.

Kostymene fortjener også å trekkes frem. Designer Paul Tazewell har gått helt over styr i de vakre kreasjonene han har skapt for Ariana Grandes Glinda. Hun surrer rundt i den ene lekre, pastellfargede kreasjonen etter den andre.

Det er så mye rosa silke og tyll i denne filmen, at selv en Barbie-dukke ville blitt misunnelig. Alle som noen gang har drømt om å gå på ball, må bli litt grønne av misunnelse.

Alt det rosa står i en utmerket kontrast til Elphabas dramatiske og mer goth-inspirerte kostymer.

Hvis du har bodd under en stein og ikke fått med deg hva «Wicked» er, er musikalen inspirert av det klassiske eventyret «Trollmannen fra Oz» (1900) av den amerikanske forfatteren L. Frank Baum.

Musikalen – og nå filmen – er en utvidelse av det gamle eventyret. Den baserer seg på romanen «Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West» av Gregory Maguire. Den er en mørk og dyster tolkning av Oz-universet. Trollmannen, som Jeff Goldblum tolker med overskudd, er en lurendreier av en autoritær tullebukk som narrer folket med løgn og bedrag. Høres det kjent ut?

Jeg skal ikke dra historien for langt ut i vår trumpifiserte virkelighet, men filmen sparker freidig mot fremveksten av autoritære krefter. Det er den underliggende moralen i historien. I tillegg handler filmen om at du må være snill mot dem som er annerledes og behandle dyr med respekt, for de har sjel.

Når jeg tenker meg om, er filmen egentlig et argument for at vi alle bør vurdere å bli vegetarianere.

«Wicked» er historien om forholdet mellom den gode Glinda og den grønne, men kanskje ikke så veldig onde Elphaba. Hva da med Dorothy? Hennes historie blir bare en liten birolle. Du ser henne kun bakfra og i profil. Det er like greit. Filmen fra 1939 med Judy Garland er ikonisk. Den er det helt greit å la stå i fred.

I «Wicked» får vi også bakgrunnshistorien til den feige løven, fugleskremselet og tinnmannen. Her må jeg innrømme at dette egentlig ikke var noe jeg ville vite, da jeg setter filmen fra 1939 svært høyt. For meg vil de alltid være Dorothys kompanjonger langs den gule mursteinsveien.

Det er også litt rusk i forvandlingen av Elphabas søster, Nessa (Marissa Bode), til streng guvernør. Motivasjonen sitter ikke godt nok, og jeg slet med å føle noe for henne. Musikaler scorer sjelden høyt på psykologisk dybde, men akkurat denne utviklingen burde vært bedre utdypet for å gi mening. Ellers holder akt to et høyt tempo, og det er få dødpunkter.

«Wicked»-filmene er likevel et sårt tiltrengt tilskudd av fluff og glamour i en verden som preges av vel mye krig og annen elendighet. Dette er ren virkelighetsflukt og simpelthen et deilig skue i mørketiden.