«Wicked» er ren filmmagi

Da jeg først hørte om planene om å lage en musikal basert på «Trollmannen fra Oz», en av mine favoritteventyrfilmer, grein jeg på nesen. Filmklassikeren fra 1939, hvor Judy Garland synger «Somewhere over the Rainbow», tuller du ikke med. Ettertiden har vist at jeg tok feil.

Da Winnie Holzman og Stephen Schwartz' «Wicked» hadde premiere i 2003, ble den en dundrende publikumssuksess. Siden har den spilt for fulle hus, men aldri i Norge.

Da vi var på vei inn i salen for å se filmversjonen, kommenterte en kollega at det er rart at det har tatt så lang tid å filme den. Når resultatet nå foreligger, skjønner vi kanskje hvorfor.

«Wicked» er filmmagi i sin reneste form. Den er absolutt helt magisk.

Jeg er en stor fan av musikaler. Når de er godt laget og fortalt, kan musikken ta meg med til en helt annen verden. Jeg må innrømme at jeg storkoste meg i kjente og fantastiske Oz.

Etter en litt treg start, hvor det er vanskelig å helt se hva intrigen egentlig er, får filmen et vingespenn som bærer flyvende aper. For deg som ikke aner hva dette er, er det historien om Galinda og Elphaba. Den ene er perfekt og god. Den andre er grønn og upopulær.

Den første blir den gode feen fra den gamle filmen. Den andre den onde heksen fra vest. Men som en munchkin spør helt i starten: Hvordan blir man egentlig ond? Elphabas intensjoner og moralske kompass er i utgangspunktet godt. Dette er hennes historie.

«Wicked» er en mer moralsk kompleks historie enn den originale filmen. Den er basert på romanen «Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West» av Gregory Maguire. Filmen er delt i to, og dette er akt 1. Dermed slutter det med «Defying Gravity», som er et av musikalens høydepunkter.

Sekvensen er også et klimaks i filmen. Den tok nesten pusten fra meg i sin intensitet. Musikaler handler om de store følelsene, og jeg fikk nesten gåsehud. Som dere skjønner, lot jeg meg rive med og glemte et øyeblikk det kyniske anmelderhjertet.

Filmen starter som en high school-musikal. Galinda, eller Glinda som hun blir hetende, og Elphaba er bitre fiender. Som de synger i «What Is this Feeling?», er det ren avsky: «And I will be loathing. Loathing you. My whole life long!»

Ariana Grande spiller Glinda som en narsissistisk og mobbende «mean girl» der hun danser rundt i de mest vanvittige rosa kreasjonene. Cynthia Erivos sminkeprosess tok over to timer hver dag for å få den helt perfekte og ikke-krakelerende grønne sminken. Begge er makeløst gode. De har fin kjemi og synger som gudinner. «Wicked» har et varmt hjerte, og da er det meste på plass for en fortryllende opplevelse.

Regissør Jon M. Chu («Crazy Rich Asians») har ikke har gjort det lett for seg. Filmens budsjett på 145 millioner dollar er brukt på praktisk sett-bygging, ikke bare dataeffekter. Det meste av det du ser, finnes i et studio, men selvsagt er det pusset på i ettertid. De snakkende dyrene og de flyvende apene er dataskapt, men de store kulissene hvor «Dancing through Life» koreograferes i et nummer som er Busby Berkeley verdig, er pur magi.

Det er et sjakktrekk. Chu hedrer både den gamle filmen og scenemusikalen. «Wicked» er imponerende godt laget. Universet føles ekte og virkelig. Jeg drømte meg helt bort i fargerike valmuemarker og en usedvanlig herlig smaragdby. Referansene til den gamle klassikeren er også mange. I «One Short Day» dukker Idina Menzel og Kristin Chenoweth fra den originale musikalen opp i noen små roller.

Selv om det tar litt tid før historien kommer ordentlig i gang, er «Wicked» en fargerik eliksir jeg varmt anbefaler i vintermørket. Chu har skapt en visuell og musikalsk triumf.