George Clooney er altfor uimotståelig

Noah Baumbachs milde portrett av en Hollywood-stjerne, spilt av George Clooney, åpner med et sitat av poeten Sylvia Plath: «Det er et helvetes ansvar å være seg selv. Det er lettere å være noen andre, eller ingen i det hele tatt.»

Kompleksiteten i sitatet fikk meg til å forvente noe mørkt. Men snart innså jeg at et sitat av Cary Grant, den eneste stjernen Clooney i dag kan sammenlignes med, hadde passet bedre til filmens temperament: «Alle ønsker å være Cary Grant. Selv jeg skulle ønske jeg var Cary Grant.»

Filmstjernen Jay Kelly (Clooney) ønsker ikke lenger å være Jay Kelly. Men han er helt hjelpeløs uten sitt entourage av hjelpere og ja-mennesker.

Det har gjort ham utålelig og ute av stand til å holde på et vennskap. Ja, han er så håpløs at vi som publikum vanligvis ville ønsket ham en real filleristing.

Problemet er at Kelly spilles av en av vår tids mest karismatiske og attraktive filmstjerner. Det ble i hvert fall umulig for meg å mislike Clooneys versjon av en filmstjerne – som i realiteten er en versjon av ham selv. Det er kanskje ikke Clooneys skyld at han er så uimotståelig, men det gjør ham ikke så godt egnet til rollen.

Vi møter Kelly først i hans naturlige habitat – under opptak til enda en Hollywood-film. I en dyktig orkestrert lang tagning ser vi hva som gjør ham til en perfeksjonist. I en siste scene ber han om enda en tagning, for sikkerhets skyld.

Det er under opptak han kanaliserer alle sine følelser og gir inntrykk av å være et empatisk medmenneske, en filmhelt vi kan forholde oss til. Men med en gang opptakene er over, vender han tilbake til sitt grunnleggende overfladiske liv.

Hans manager Ron (Adam Sandler) ville kanskje vært hans beste venn om han ikke var bundet til masten som hans manager. Det viser seg at alle relasjoner Kelly har, er transaksjonelle. Han betaler Ron og resten av sin entourage klekkelig for at de skal være en beskyttende hinne overfor verden der ute. Ja, selv overfor hans to døtre.

En dag blir han hjemsøkt av et spøkelse, en gammel kollega, fra tiden han var en naturlig del av omverdenen. Da får han selvsagt problemer. Det er da filmen forflytter seg fra Kellys trygge omgivelser i Hollywood Hills til Frankrike og Italia.

Foranledningen er et av Kellys mange forfengelige innfall. Han vil overraske datteren Daisy (Grace Edwards) mens hun er på sin første utenlandstur alene. Samtidig vil han invitere henne til å bevitne at han får en ærespris på en italiensk filmfestival.

Kelly er ikke snauere enn at han også inviterer alle medpassasjerene i togkupeen på veien til Italia. I en scene som ville vært pinlig med en hvilken som helst annen stjerne enn Kelly/Clooney, blir han rørt over sin egen evne til å kommunisere med «vanlige folk».

Rettere sagt: de skapningene som kjøper kinobilletter. Men den sjarmerende sølvreven, som «eldes som årgangsvin», slipper selvsagt unna med det.

Noah Baumbach har tidligere utmerket seg med skarpe og empatiske generasjonsportretter. Han har dessuten et øye for livsbejaende og uforglemmelige enkeltscener. Her retter han blikket mot et miljø han og partner Greta Gerwig (som ses i en birolle) kjenner til bunns. Jeg humret for min del godt av den hollywoodske dårskapen som utleveres og latterliggjøres.

Om Clooney aldri lar Kelly bli virkelig sårbar og uspiselig, er det mer følelser og ambivalens å hente ut av Adam Sandler. Han har de siste årene utviklet seg til en sensitiv og effektivt underspillende dramatisk skuespiller. Han kommer aldri helt i mål fordi alt handler om Clooney/Kelly. Det er bare en av mange ironier i spillet mellom virkelighet og fiksjonen i denne underholdende, men mangelfulle filmen.