Tarik Saleh har inntatt en unik plass som filmskaper gjennom sin Kairo-trilogi. Alle filmene har til felles at de utspiller seg i den egyptiske hovedstaden, blant landets politiske og religiøse maktelite, med Fares Fares i helt sentrale roller.
På grunn av tematikken er de alle spilt inn utenfor Egypt, der Saleh er erklært persona non grata. I denne tredje filmen har Fares en hovedrolle han har spesielt gode forutsetninger for å tolke.
Han er filmstjernen George Fahmy, «kinofilmens farao», som utgjør spydspissen i den potente egyptiske filmindustrien. Han er den mest innbringende stjernen som spiller i alt mulig, fra seriøst drama til nasjonalsjåvinistiske halvkalkuner. Han er akkurat så selvopptatt som en superstjerne må bli og forsyner seg grådig av frynsegodene.
Det er likevel noe vemodig og komisk ved den høyreiste, middelaldrende skikkelsen. Han blir tatt «på fersken» idet han kjøper Viagra på apoteket for å få mer schwung på forholdet til sin 20 år yngre elskerinne. Han har et uavklart forhold til sin voksne sønn, som frykter at faren skal forføre kjæresten hans når de møtes.
George kan synes å være på vei inn i en forsinket midtlivskrise. Men så gir diktatoren fra virkeligheten, general Sisi, lyd fra seg.
Komikk og blodig alvor
Det egyptiske militærdiktaturet har bestemt seg for å overta landets film- og TV-industri. De spør først pent om George kunne tenke seg å spille general Sisi i en biografisk film om diktatorens liv. George fnyser av tilbudet om å spille i en propagandafilm. Men har han noe valg?
Han er tre hoder høyere enn virkelighetens Sisi, som til alt overmål er skallet og rund. Men hverken Sisi eller hans sterke mann i filmbransjen, Mansour (Amr Waked), ønsker noen realistisk fremstilling. De vil at den behårede og høyreiste filmstjernen George Fahmy skal kaste glans over diktatoren med sin karisma på det store lerretet.
George stritter imot. Han orker ikke å yte sitt beste, og Mansour merker det. Det oppstår komiske situasjoner på filmsettet der virkeligheten og fiksjonen spiller hverandre stadige små puss. Men så møter George forsvarssjefens kone, Suzanne (Zineb Triki, kjent fra «Le Bureau»), som er inngangen til en ny og overraskende vending.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva konspirasjonen hun står i ledtog med, fullt ut innebærer. Men den gir oss en siste omdreining som spisser dramaet ytterligere.
Durkdreven og gåtefull
Gjennom prosessen med disse tre thrillerne – «The Nile Hilton Incident» (2017) og «Boy from Heaven» (2022) het de forrige – er forfatter og regissør Saleh blitt en durkdreven formidler og manipulator av spenning.
En tilfreds filmstjerne og hans 20 år yngre elskerinne. Innen diktaturet bestemmer seg for å styre karrieren hans. Foto: SF Norge
Han har funnet sin egen spesielle variant i krysningspunktet mellom det offisielle og det uoffisielle Egypt, mellom Kairos dag- og nattside. Slik vi opplever George foran og bak lerretet, får vi også komme backstage av maktutøvelsen til Sisis blodige diktatur.
Filmen er på sitt mest dynamiske i vekslingen mellom virkeligheten og fiksjonen, og hvordan en filmstjerne havner i en eksistensiell skvis.
Fares er ansiktet som løfter denne fortellingen til noe mer enn en spenningsthriller. I «Boy from Heaven» maktet han som skuespiller å gi oss en viss sympati med en av Sisis voldelige bøller. Her er han selv plassert i skrustikken. Vi kan le av filmstjernens midtlivskrise i starten, men denne komikken avløses av en voksende sympati.
Det er imponerende hvordan Saleh makter å forme byen Kairo til en sentral karakter i alle disse tre filmene, uten at filmteamet har oppholdt seg der. Megabyen ligger der som en sydende metropol, et menneskemylder som forsterker det gåtefulle ved maktspillet.
Jeg skulle bare ønske at Saleh hadde nøstet opp noen av trådene til den siste og avgjørende konspirasjonen. Jeg er tilhenger av åpne avslutninger, men denne ble uklar på forvirrende måter.
