«Oslo fengsel»: Herpede celler, lun humor og voldstrusler

Hvordan er det på innsiden av et fengsel? Det er et spørsmål mange stiller seg. Fengslene fungerer som statens egne parallellsamfunn – det er umulig å komme inn i eller ut fra dem uten en svært god grunn.

I Oslo står fengselsmurene midt i sentrum, i et av de tettest befolkede områdene i landet. Derfor har Oslo fengsel en helt spesiell plass i manges bevissthet.

Nå har et TV-team for første gang fått tillatelse til å dekke hva som skjer der inne. Det viser seg raskt at Oslo fengsel ikke akkurat er Norges svar på Fort Knox.

Stemmer ryktene? Å ja! Allerede i første episode får vi se via sikkerhetskameraene hvordan det kastes pakker over murene og inn til fangene. Hasj, amfetamin, «vi svikter de innsatte som vil bli rusfrie», sukker vaktleder Armin.

Når et usedvanlig tett snøfall også får sikkerhetsnettene til å falle sammen, har man det gående. Plutselig kastes mobiltelefoner inn – i håp om å bli funnet av riktig fange på innsiden.

Det er humoristisk og Olsenbanden-aktig. Dokumentarskaperne er gode til å veie slike lettere hendelser opp mot det tunge. For det siste er det mye av bak disse murene som ikke er høye nok. I en episode kommer vi tett på et selvmordsforsøk som akkurat blir forhindret. Her er serien på sitt mest intense. Situasjonen viser også hvordan helsepersonell og fangevoktere vurderer samme tragiske hendelse på ulikt vis.

Fangen blir lagt på glattcelle for å unngå et nytt selvmordsforsøk, til helsepersonalets frustrasjon. Men i et fengsel hvor ressursene er knappe, er det alt de kan gi ham.

Et forståelig, men likevel fremmedgjørende trekk ved serien er at de innsatte er sladdet, og stemmene deres er fordreide. Dette øker avstanden mellom de ansatte, som vi kommer så tett på, og de som ikke kan gå ut derfra etter endt arbeidsdag. Deres opplevelser og synsvinkel kommer i andre rekke.

Når vi i femte episode faktisk får se og høre den innsatte som forsøkte å begå selvmord, blir effekten dermed enda sterkere. Joakim er en ung gutt fra Nord-Norge med en forlovet på utsiden. Med én gang blir man som seer mye sterkere engasjert og berørt av hendelsen og historien hans.

Basert på de fem første 22-minutters episodene, kan jeg fastslå at dokumentarskaperne har klart å lage en svært severdig serie hvor særlig de ansatte får skinne. De gir et sympatisk inntrykk. «Folk vil alltid tilbake til Oslo fengsel,» sier aspirantleder Lennart. Da snakker han for dem som jobber der.

Men noe kontekst mangler. Når han forteller aspirant Ronny om at de før hadde både bilverksted, sinnemestringskurs og andre velferdstilbud, lurer seeren på hva som har skjedd. Vi får ingen informasjon utenom det de ansatte selv sier. Har budsjettkutt i kriminalomsorgen ført til langt verre forhold for de innsatte? Hvorfor er tilbudet blitt dårligere? «Oslo fengsel» hadde hatt godt av å tilby mer informasjon og kontekst.

Så langt i serien er det også svært mange karakterer og lite helhetlig overbygning. I første episode er det midtvinters, i neste er det vår. Siden sesongen er på 15 episoder, er det for tidlig å si om serien vil virke like usammenhengende hele veien.

«Oslo fengsel» byr likevel på et spennende innblikk i Norges mest sentrale fengsel, som virkelig utløser spørsmålet: Bør fengsler bare være et narkoinnkast fra resten av befolkningen? Foreløpig unngår «Oslo fengsel» slike viktige politiske spørsmål. Men dokumentarskaperne er dyktige til å vise konsekvensene det får.