På byen med Kamelen: – Jeg har egentlig lyst til å gi meg.

– Ikkje spy no då!

Kamelen er på femte rett i en eksklusiv rekke forretter på stjernerestauranten Gaptrast. Den har andelever i seg, og han klarer ikke å utstå tanken.

Vi har allerede vært ute i over fem timer. Vi har drukket oss gjennom Bergens beste barer, kun avbrutt av noen restaurantbesøk mellom slagene. Tungt!

Livet smiler for Kamelen og de to kameratene: Niklas «Nikken» Kleppe og Lars «ingen kallenavn» Brun Halvorsen. Henholdsvis restaurantsjef og kjøkkensjef på Tempo Tempo. To bergenstryner med lang fartstid. Men mye mer enn det. Ja, faktisk har vi hørt dem omtalt som prinsene av Mat-Bergen.

Vi har spist dönerkebab, østers, pizza med ananas og bacon, drukket hele cocktailmenyer og dusin på dusin med snitt og halvlitere.

«Vi er i tyvende etasje i et femetasjes hus», som Elektrisk Regn synger, i det huset som er Bergen. I hvert fall når vi tar inn på Gaptrast, toppen av toppen, i vestlandshovedstaden. To Michelin-stjerner. Det finnes ingen konkurrenter på dette nivået i byen. Et fåtall i landet.

– Spiiiis då!

Kamelen lar seg overtale til å fullføre den lille hveteterten med andeleverkrem. Med to siderårganger fra Kvestad til. Og champagne.

– Jeg tenker på leveren til hunden min, fortsetter han.

Terten er på vei mot munnen, men de to rampene i sofaen gjentar ordet de ikke får si.

«Lever».

– Jeg får bilder i hodet!

– Du vet faen ikke hvor leveren til bikkjen din er engang, roper Nikken.

Kamelen protesterer, han har jegerprøven, men kaster til slutt den lille leverterten i kjeften til ellevill begeistring.

– Eksplosjon i munnen! Jeg kjenner til bosniske håndgranater, men dette var veldig bra.

Denne reportasjen er allerede for lang til å introdusere rapperen, hustleren og boligflipperen Kamelen i lange drag. Vi får ikke engang plass til å legge frem det ganske så omfattende rullebladet, som også strekker seg helt inn i nåtiden. Men vi skal dyppe tærne i en viss myteomspunnet fluktrute, fra da Kamelen rømte fra varetekt i 2015 og omtrent samtidig debuterte som rapartist med anti-politi-låten «Si Ingenting».

Marcus Kabelo Møll Mosele er landets mest kjente gaterapper, i senere tid også en popartist («Creme de la Creme»). Summene han tar for en stor gig, matcher boliglånet ditt. Han kjenner brosteinen like godt som han kjenner lukten av penger, rikdom og berømmelse.

Hvor godt kjent han er med akkurat lukten av eksplosjoner, bosniske håndgranater og krutt, vet vi ikke. Men vi vet, fordi vi ser det med egne øyne, at han eier og kjører rundt i en skuddsikker bil.

Kvelden begynte et helt annet sted enn på Gaptrast.

Den åpnet med Tempo Tempo-duoen Nikken og Lars på Landmark. Vi hadde sittet en dryg halvtime og smakt på røkt torsk med aioli, kapers og fritert hvitløk til et glass slovensk hvitvin (og mer), da samtalen kom inn på den skuddsikre bilen til Kamelen – slik den ofte gjør i Bergen.

Kunne vi allerede høre ham der ute, mange kilometer unna?

Vi får vite at det er den eneste bilen i Bergen som klarer å utløse alarmene på Kode-museet. Kun ved å passere museet.

Dette er den samme bilen som Kamelen beskriver som «lowkey».

Når Kamelen dukker opp denne dagen, er han snar med å vise oss hva den har å by på. Vi står samlet og hører Kamelen demonstrere lydnivået, TORDENBRAKET, før vi går og tar oss fem øl. Hvem skal flytte den fra den forbudte parkeringen? Ingen!

– Det er seks stykker i kommunen som ikke gidder å gi meg bøter lenger, forteller han.

Vi er på Bergen Street Food, et masende, fargesprakende og desperat virvar av et sted. Nikken har med seg en kjempelang kniv fra en «japansk dude i fjellet». Du får ikke røre den, da kommer purken, sier Nikken til Kamelen, og dessuten: Kniven er ikke til han, den skal avleveres til mesterkokken Kristian Bretten Vangen på Gaptrast senere i kveld.

Veien derfra til kebabsjappa Hissig er lang. Kamelen er deleier i stedet, han har til og med designet det selv (som et fengsel). Han brenner ikke for kebab av den grunn. Han vil bare «ha en finger med i spillet», som han sier.

For alt vi vet og forstår om denne mannen, kan ideen ha blitt til, ja, kanskje iverksatt, i sene nattetimer. Slik var det med den Lamborghinien han nettopp solgte, som han i sin tid kjøpte på nachspiel.

Det blir en del «fyllekjøp», medgir han.

På nachspiel kjøpte han også et hus, som han nettopp solgte videre med flere millioner i fortjeneste.

– Vi får se hva som skjer i kveld, sier han og gliser.

– Men vit at jeg ikke kommer til å si noe som kan bli brukt mot meg.

– I hvert fall ikke ennå.

Det tar ikke lang tid før samtalen beveger seg inn i et landskap der det stadig må trekkes i håndbrekket. Gamle historier. Politiet. Ting som angivelig har skjedd, ting som kanskje aldri skjedde, og ting som i hvert fall ikke skal stå i Aftenposten.

– Er den saken foreldet, slik at jeg kan snakke om den? spør Nikken.

Så kommer forbeholdene, hysj-hysjene, munnkurvene.

– Dette er off the record, sier Kamelen og legger ut detaljer.

– Den er også off the record, gjentar Nikken en halvtime senere, om hvor han selv var – og hva han gjorde – da Kamelen var på rømmen for 11 år siden.

Nikken og Kamelen har vært venner leeenge. Nikken var manager for Kamelen da rapperen rømte fra politiets varetekt i 2015. I flere måneder lekte han katt og mus med politiet. Han opptrådte på konserter. Flyttet seg fra gjemmested til gjemmested. Og slapp låten som siden skulle bli en milepæl i norsk hiphop-historie: «Si ingenting».

Først låt den helt elendig, melder Nikken og flekker opp mobilen. Han har den første versjonen i mailboksen.

– Helt fuckings katastrofe.

Selv blir vi besatt av å fiske etter flere detaljer rundt selve rømmingen. Særlig etter et par birras?

– Det er vi ferdig med, sier Kamelen bastant, mens vi går langs Nygårdsgaten.

Alt snur.

– TIDIG!

Vi er allerede på fluktruten, opplyser han. Det hele startet under en lufting mens han satt i varetekt, på vei inn til soning for flere voldsepisoder. Han fikk øye på en grønn sandboks, en slik man bruker til å strø med når det er glatt. Han gikk opp på den, hoppet over muren og landet nesten rett ved der Tempo Tempo ligger i dag.

Han tok seg langs vannet, til Landmark – og videre til stedet der Hoggorm nå holder koken.

For 11 år siden løp han her med håndjern og T-skjorten over hodet.

Nå stopper han innom for østers.

Vi sitter godt til rette på Hoggorm. På bordet står østers, en pizza med ananas og bacon. Snitt på snitt på snitt på snitt kommer seilende etter en flaske vin på savagnin-druen fra Jura. Lars, som for øvrig eier 4,8 prosent av stedet, ler så det ljomer herfra til Ulriken.

En ny karakter er kommet til. En dame.

– Jeg var så jæææævlig forbanna på deg, sier hun.

«Fittegodt», kommenterer Nikken i bakgrunnen, mens damen – som viser seg å være Nikkens halvsøster – fortsetter å raljere mot Kamelen.

Søsteren forteller at hun var på vei til sykehuset. De siste 24 timene hadde hun ikke kjent noe sparking fra ungen i magen. Hun kjørte selv. Plutselig dukket det opp en buldrende, vill motorsyklist, som la seg rett foran henne og struttet av selvtillit på først to, men så bare ett hjul.

– Du ser inn i bilen og vinker. Jeg tror ungen min er død, men du kjører inn rett foran bilen og

«popper en wheelie»

.

Sinnet er derimot ikke større enn at de tar en selfie like etter historien er fortalt.

Det er nå Nikken finner ut at det er tid for å utfordre hele fortellingen om Kamelen. Han har vokst opp i en enebolig, meldes det. En enebolig på Laksevåg i utkanten av Bergen.

Kamelen protesterer mot narrativet. Det var en enebolig. Det er riktig. Men siden år 2000 var rørene tette. Da var Kamelen bare syv år. Han har mange ganger vært åpen om at oppveksten ikke har vært enkel.

– Jeg måtte øse når jeg skulle dusje. Ta det med! roper Kamelen, som i neste kvikke vending snakker om bygården han «nesten kjøpte hin dagen» til 25 millioner kroner. Klassereisen er voldsom.

Og nå om dagen er det bare boligflipping, boligflipping, boligflipping. Hva med musikken? Kamelen snakker ikke om musikken, i hvert fall ikke på eget initiativ. Han virker nesten helt uinteressert.

Så kommer det! Bomben! Granaten!

– Jeg har egentlig lyst til å gi meg, sier han, men så blir han avbrutt.

Vi har tatt oss ut av Hoggorm og inn på «generasjonsbaren» Legal, den fuktige institusjonen alle har et forhold til, med skam eller ekstase – ofte begge deler.

Opp og ned trappene mellom annenetasje, førsteetasje og den «hemmelige» kjelleren.

Skal Kamelen virkelig legge opp? Det er det resonnementet han har begynt på, men han får ikke fortsette før Lars er i gang med en rant om Oslo-restauranten Punk Royal. Fuck det, sier han. Han hadde aldri gått på restaurant og betalt 5000 kroner for at noen skulle «fiste maten ned i trynet på damen mi».

Og foie gras!? fortsetter han, mens Nikken forsvinner, fordi han har glemt den tidligere nevnte kniven igjen, som visstnok koster 7000 kroner.

Oppdrettsfisk!?

Hval!? Og da er Nikken tilbake med kniven, som han nå kan fortelle at koster 10.000 kroner.

Tempo Tempo serverer aldri dyr som er smartere enn dem, forsikrer duoen. Hvalen har en stor hjerne, roper Nikken. Vet du hvor stor, eller? De er havets elefanter, roper Nikken!

– Men ja, jeg har egentlig lyst til å gi meg, fortsetter Kamelen når prinsenes sidesprang om tullete konsepter og gimmicker i hovedstaden tar slutt.

Endelig snakker Kamelen ut om musikken.

– Jeg skal bare lande greiene mine, så skal jeg gå under radaren, hevder han. Jeg vil ikke være i rampelyset lenger. Jeg vil bare gjøre mine ting uten at folk skal blande seg.

– Jeg flytter sikkert fra Norge. Stikker.

– Til Dubai, skal du til Dubai? skyter Nikken inn. Du skal ikke til Dubai! Du skal til Laksevåg, bro!

Kvelden har allerede begynt å slå ut i kaotiske tilstander, oversikten begynner å gå tapt. Kamelen har reist seg, og vi hører ham prate med noen andre om «han ene jeg driver og skyter med», mens en mann med blindestokk ramler inn på Legal. Det er fredag kveld. Klokken er 18.54.

Mente han det han sa? Vi vet ikke, men om en time skal vi være på Gaptrast.

En liten time er akkurat det vi trenger for å stikke innom byens beste cocktailbar, ifølge Nikken. På Elven kan man bare valse inn og rable i vei om hva man liker og ikke liker. Gi bartenderne absurde bilder og beskrivelser. Lignelser. Ordtak.

Du kommer til å bli fornøyd med det du får, forsikrer Nikken og skrider til baren. Han kommer tilbake med Guinness, fem cocktails og ni pils.

Lars reflekterer mellom slurkene: Hva er egentlig forskjellene på restaurantverdenen i Bergen og Oslo? Oslo er et trendsted. Bergen finner ting som funker og holder fast ved det, sier han. Oslo er mer selektivt, eksklusivt og nisjepreget. I Bergen må man holde dørene mer åpne og appellere bredere.

Eller som en annen har sagt det: Oslo er en nervøs gjeng med høns som løper etter det «nye».

Gatelangs på vei til Gaptrast, blir Kamelen spurt om hvilke tre norske artister han har vokst opp med.

Jesse Jones, begynner han.

Lars Vaular, følger han opp.

Men vi får aldri en tredje, for nå legger Nikken og Lars ut om det sårbare kokkelivet. Lite søvn. Lite mat. Mye stress. Dessuten: Det finnes ikke et mer usikkert menneske enn en kokk med en ny rett, forteller de. Eller forteller Lars, fordi Nikken er borte. Han har glemt kniven – igjen.

Men Lars klager ikke. Han elsker livet i Bergen. Her ble han født, og her skal han dø.

– Du trenger aldri en plan hvis du går ut i Bergen. Uansett hvor du går, treffer du noen du har lyst til å tilbringe tid med, forkynner han. Så langt har utsagnet svært høy troverdighet. Disse karene kjenner alt som kryper og går i disse gatene.

– Må jeg sjekke lommene deres?

Daglig leder av Gaptrast står foran oss i en lekker smoking og leker dørvakt. Nei da, sier vi, vi har bare med oss en jævlig lang japansk kniv!

Men det er heldigvis hit den skal – i hendene til byens stjernekokk Kristian Bretten Vangen.

Den er laget av en «japansk dude oppe i fjellet», mens skaftet er satt på av døtrene hans, som også bor oppe i fjellet, forteller Nikken. Etter at den seremonielle overtagelsen er unnagjort, fra prinsen til kongen av Mat-Bergen, slår vi oss ned og får hvert vårt glass champagne fra en ekstravagant, svanelignende dekanter.

Alt er høykulturelt, posht og elegant, bortsett fra musikken. Vi er i Bergen, og i Bergen spiller bergensere bergensmusikk for bergensere – også på Michelin-restauranter. «Vondt i Hjertet» av Razika. John Olav Nilsen & Gjengen. Fjorden Baby. Kamelen selv er selvsagt også på listen, sammen med Lars Vaular på låten «24k».

Kveldens første signaturrett er en rødbetpuré innsvøpt i et rede av nedfelte bergenstrær. Den neste er speket villaks i fermentert hvit asparges og løpstikke.

Tredje rett lander på bordet til «Eg ve te Bergen» av Knutsen & Ludvigsen. Er Bergen en bygd? Gutta uuuuler med til «DER HAR EG DET SÅ FISKEN I VANNET», mens de lemper i seg en lekkert dandert taskekrabbe-bit.

Også denne er nesten helt der oppe med en bosnisk håndgranat for Kamelen, men Laksevåg-gutten liker egentlig ikke taskekrabbe. Han er for godt vant etter en oppvekst omringet av «cowboy-fiskere».

– Jeg har spist så mye snøkrabbe, jeg klarer ikke å gå tilbake til taskekrabbe.

En liten kullsvart pâte à choux dyppet i blekk vekker større begeistring.

Kamelen prøver å booke et bord til en senere anledning, selv om det fullt. Først via servitøren, så via daglig leder, så via sjefkokken selv.

Og der er vi tilbake ved starten.

– Ikkje spy no då!

Nikken først. Lars etter. Kamelen sitter med andeleveren i hånden og bikkja i hodet.

Han spiser. Han elsker det. Og snart lander kveldens siste kraftanstrengelse på bordet: en liten solsikke av Oscietra-kaviar, blæretang, morellkrem, tunbalderbrå, oxalis og saus på myse og sitronverbena. Til «Perfekt» av bergensartisten Bendik.

Låten kona til Nikken gikk ned kirkegulvet til, får vi vite.

Og så kommer regningen.

7500 kroner.

Fakerten!

– Jeg blir nødt til å ta resten, melder Kamelen ute på gaten, og opptageren slås av.

Vi slår den på igjen senere, men får raskt et «legg den ned» i retur. Vi husker likevel dette fra det minglende mylderet på Tempo Tempo noen timer senere, hvor Nikken er vinsjef, Lars er kjøkkensjef og Kamelen stamgjest:

– Nå skal jeg være voksen og si at jeg skal gjøre som forhuden etter hvert. Trekke meg rolig tilbake, konstaterer Kamelen når den heseblesende kvelden går mot slutten.

Lars sitter foran oss på en av de mange barkrakkene, klemt inn mot bardisken i et lokale som fosskoker av Bergens kulturelite.

Nikken er her et sted, vi vet bare ikke hvor.

I neste øyeblikk er Kamelen på vei ut dørene sammen med en kvinnelig eiendomsmegler.

Ettermiddagen etter står den skuddsikre bilen fortsatt der Kamelen forlot den døgnet før.

Fortsatt uten bot i vinduet.