Den første sesongen av «Lis» nådde noen høyder som moderne norsk drama knapt har vært i nærheten av. Skildringer av sykehusets indre liv traff den innerste dramablinken, der det står at «livet selv står på spill». Det ga «Lis» millionseertall og bred appell via kringkasteren NRK, hvis kjerneoppdrag nettopp er å vinne breddens gunst.
Seriens ene svakhet var kjærlighetshistorien mellom Petra og Joakim. De unge legenes rutinemessige flørt og av-og-på-forhold ble endimensjonalt målt opp mot det blodpumpende dramaet som utspant seg på akutten og sengepostene.
I sesong to flyter det hele så mye bedre. Mye av grunnen er at serien virkelig skrur opp stresset, både på jobb og kyssing. Mens Petra og Joakim er sjalu, sure og irrasjonelle, ser sykehuset nesten ut til å kollapse under vekten av budsjettkutt, utslitt personal og et giftig arbeidsmiljø. Om vi var i tvil om at «Lis» forsøker å si noe om hvor hardt det er å jobbe i helsevesenet, blir den rensket bort av disse åtte episodene.
Fornuftens senter
De nye episodene går altså enda tettere, både på mennesker og hendelser. En episode viet til en ambulansefødsel er – med god klaring – den mest grafiske skildringen av en fødsel de fleste av oss har sett. På et tidspunkt måtte jeg sjekke om det ikke var «Bilbaby minutt-for-minutt» som NRK hadde sendt pressekopier på.
De erfarne legene i «Lis» er utslitte, arbeidsmiljøet er rufsete. Det tetter seg til i seriens andre sesong.
Episoden fungerer optimalt, fordi serieskaper Karianne Lund, som også har skrevet denne episoden, bruker de dramatiske hendelsene for å løfte karakterene. Jeg syntes Deniz Kaya – nylig sett gnistre i «Nepobaby 2» – fikk for lite å jobbe med som Joakim i første sesong. Fødselsepisoden bygger ham opp som en mer interessant karakter. Også Sofia Tjelta Sydness som Kissy – en av den originale firerbanden – krever sin plass. Hun blir et fornuftens senter de andre må måle seg mot når det går over stokk og stein på avdelingen.
Når Kissy får en pasient med spiseforstyrrelse i fanget, kan hun ikke bare stole på det hun har lært av bøker. Hun må være et tenkende, vurderende menneske som tar den mest inngripende avgjørelsen i sin unge karriere. Kjipt? Ja. Nødvendig? Det virker slik. Vi støtter henne!
Det er disse øyeblikkene som gjør at hun én gang skal ende opp som en erfaren overlege.
Tar oss inn i de største spørsmålene
Slik fortsetter det. Karakterene forsøkes ristet ut av sine overbevisninger og prinsipper. Dermed former «Lis 2» de unges vei mot å bli fullblods ansvarlige helsearbeidere. Samtidig bygger den nennsomt opp en sesong som tar oss med inn i de største spørsmålene.
Deniz Kaya, Sofia Tjelta Sydness og Elpida Stojcevska spiller alle unge leger i «Lis 2». Her i et kort, avslappende øyeblikk i en mildt sagt stresset hverdag. Foto: NRK
Petras historie med å bry seg for mye slår ut i full blomst når både selvmord og kreft dukker opp i korridorene. Da kommer igjen Kissys sobre, fornuftige stemme og sier det seeren akkurat har tenkt. Går ikke Petra for langt nå? Alt dette løftes av Gaute Tønders følsomme lydspor som subtilt leier oss inn i de mørkeste stemningene.
Nikker respektfullt til «Pørni» og «Skam»
Når «Lis 2» blander disse profesjonelle utfordringene naturlig med Petras privatliv, strekker den seg også til de mellommenneskelige høydene den ikke erobret i sesong 1. Da er det lettere å bli med Petra inn i forholdet til Joakim.
Joakim og Eivind er naturlig nok utslitte etter en overraskende bilfødsel. Episoden hjelper «Lis 2» til å gjøre spesielt Joakim til en mer interessant karakter.
Det virker som «Lis 2» har sett mot andre vellykkede norske serier når den skal runde av sesongen. Sesongen lander på en scene som nikker respektfullt til Henriette Steenstrups «Pørni» og den legendariske juleavslutningen fra «Skam».
Serien beveger seg nå så trygt i sin egen fortelling at den kan legge all sin seertillit i en samlingsstund skrevet for å dra ut litt saltvann fra de trangeste tårekanaler. Det fungerer, og da står «Lis 2» som en bauta i NRKs dramakatalog.
