Allerede fra første scene er det noe som skurrer med hovedpersonen i Håvard Bustnes’ («Trond Giske – Makta rår, Blod & ære») nye dokumentar «Geronimos tapte stamme».
Pesende oppover en knaus i de mexicanske fjellene kommer han kledd i dressjakke og bysko.
Mannen, den danske manusforfatteren Lars K. Andersen («Flammen & sitronen», «Kruttønnen»), er på jakt etter den sagnomsuste Apache-stammen som kanskje, eller kanskje ikke, skjuler seg i Sierra Madre-fjellene. Inspirasjonen har han hentet fra den norske oppdageren Helge Ingstad (1899-2001), som i «Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme» (1939) beskrev en mislykket ekspedisjon med samme mål.
Den hvite frelser
For å nøste opp i Apachenes historie reiser filmteamet først til reservatet i Mescalero i New Mexico, USA. Der blir de kjent med Pius LaCroix-Garcia, et tippoldebarn av den siste store Apache-krigeren Geronimo (1829-1909).
Flere av urinnvånerne som bor der, har selv reist på ekspedisjoner til Mexico, men ingen har lykkes. Nå blir LaCroix-Garcia filmteamets velvillige hjelper.
Med en rekke vakre landskapspanoramaer følger vi Andersen på hans odde ferd. Han kan litt spansk, men ellers virker det meste tilfeldig og kunnskapsløst. Når Andersen begynner å spørre folk på en parkeringsplass om de vet om det finnes Apacher i området, får dokumentaren et komisk preg.
Og jeg lurer: Er dette alvorlig ment, eller er vi i en iscenesatt pseudo-dokumentar som driver gjøn med sin hvite hovedperson i det for ham eksotiske Mexico?
I Herzogs fotspor
Både i fremtoning og tilnærming til sitt tema minner Lars K. Andersen om den tyske filmskaperen Werner Herzog. I mange av Herzogs over 30 dokumentarfilmer er det vanskelig å vite om han er så pompøs og seriøs som han virker, eller om det er et snev av ironi og lek med sjangeren inne i bildet.
På samme måte som Herzog messer på sin gravalvorlige engelsk med kraftig tysk aksent, snakker Andersen inderlig på dansk-engelsk. Alt er stort og potensielt historieforandrende. Selv når han møter to mexicanske kvinner som påstår at de er i slekt med Geronimo, fremstilles det som noe unikt og viktig.
I andre scener limer han opp historiske fotografier på hotellveggen og stirrer på dem med en alvorlig mine. Tror han at det er slik han vil finne stammen i fjellene? Eller er det fotograf Bustnes som ironiserer over sin danske kollega? Det er vanskelig for seeren å fastslå, og filmen blir uklar i hva den vil formidle.
Problematisk problematisering
Fra å være ganske konvensjonell i starten, blir dokumentaren stadig mer selvkritisk. En urinnvåner påpeker at det er upassende at to europeere kommer for å dokumentere deres fortid. Andersen mener derimot at ethvert menneske må kunne få fortelle en hvilken som helst historie.
Her beveger filmen seg inn på en aktuell debatt, men den blir ett av veldig mange temaer som plutselig slenges inn i miksen.
Inntrykket jeg sitter igjen med, er at filmteamet først ønsket å gå i Ingstads fotspor, deretter innså hvor problematisk det ble, og derfor sendte filmen i en annen retning. Men å lage en meta-dokumentar som problematiserer seg selv, krever god planlegging. Her oppleves grepet derimot som en løsning fordi den opprinnelige dokumentaren ikke fikk nok støtte.
Arkivklippene av Helge Ingstad er interessante og tilfører en viktig historisk dimensjon. Hans etterkommere gir også viktig kontekst og et sympatisk inntrykk mot slutten av filmen. Men dokumentaren, som ekspedisjonen, føles retningsløs fra første skritt.
