«Ingebrigtsen – Born to Run»: Tar kontroll over merkevaren

For noen av oss som fulgte dokumentarserien «Team Ingebrigtsen», var pappa og trener Gjert lenge hovedattraksjonen. Hans rolle som stabeis var ofte forbundet med en god del humor, noe kanskje ufrivillig.

Vi valgte å se på serien som den harmløse underholdningen den var ment å være.

Nå er som kjent serien tatt av strømmetjenesten til NRK. Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for mishandling av datteren over flere år. Han har hele tiden nektet straffskyld. Mon tro om vi seere nå føler oss ført bak lyset? Eller er vi skamfulle over at vi så lenge moret oss over serien?

Én ting er sikkert: det er umulig å se den nye serien, «Ingebrigtsen – Born to Run», uten å tenke på den første serien og hva som har skjedd siden.

Har du ikke sett den første og er ukjent med konteksten, får du ikke her noe klart inntrykk av det traumet som nå åpenbart hjemsøker denne familien. Det nevnes i forbifarten i starten (jeg har fått se fire av seks episoder). Men vi får beskjed om at her skal det handle om det sportslige og den nye hverdagen for familien.

Serieskaperne antyder likevel i starten at det muligens kan komme avsløringer. Men det skyldes en kryssklipp mellom lyd og bilde som ikke hører helt sammen.

Med fraværet av Gjert som hovedmotor i handlingen, er det brødrene selv og deres partnere som trer frem. Det harmonerer med Henrik, Filip og Jakobs hovedprosjekt, som er å ta kontroll over familiebedriften. Med seg har de lojale livspartnere som ikke nødvendigvis trives foran kamera. Men de gir nok av seg selv til at vi kan danne oss et bilde.

Noe oppleves som iscenesatt, mens enkelte scener virker mer spontane. Det er et sympatisk portrett av brødre som forsøker å stake ut en kurs i verdenstoppen, skvist mellom jaget etter medaljer og hensynet til egen familie.

Det har, som flere av dem nevner, en dyrekjøpt pris.

Vi får være med når Henrik må dra hjem fra treningsleir for å ta seg av samboeren som har gått på en smell. Vi får inntrykk av den manglende kulturen innad i familien for å snakke om vanskelige ting. Vi har ikke lært oss å snakke om det vanskelige, sier Filip. Vi er lært opp til å ikke be om hjelp, sier Henrik.

Dette er en av få scener der vi får et visst inntrykk av baksiden av medaljen. Ellers er det ikke så mange medaljer å hente for Henrik og Filip i denne nye tiden. De sliter i motbakke, frem mot mulig EM-deltagelse og OL i Frankrike.

Ikke overraskende er det minstemann Jakob som har den største oppdriften.

Å skape spennende visuelle rammer rundt mellomdistanseløpere i verdenstoppen, er en utfordring. Vi får servert de samme grepene vi kjenner fra moderne TV-dramaturgi: droner som sveiper over fullsatte stadioner, majestetiske løpere i sakte film og et lydspor som overkompenserer av frykt for at bildene ikke skal være dramatiske nok.

Som i moderne TV-sendinger fra store arenaer tilstrebes en følelse av å følge gladiatorer inn på Colosseum. Her ligger det også en mulighet til å kommentere vår rolle som fråtsende konsumenter av andres tragedier, men den benyttes ikke.

Det som ofte avbryter den visuelle flyten, er de regelmessige avbrekkene med eksterne kommentatorer. Det er for eksempel uklart hvor NRK-medarbeider Jann Post befinner seg; i en slags kino med grelle farger. Det han sier, er greit nok. Men han inntar rollen som en tradisjonell kommentator som i stil og tone ikke harmonerer helt med resten av filmen.