Demi Moore gjør sitt livs comeback i «The Substance»

TV-bransjen har alltid tørstet etter ungt blod.

– Omtrent 20 prosent av befolkningen er over 60, men kun tre prosent av karakterene på TV er det, konstaterte serieskaper Paul W. Downs da han vant en Emmy-pris denne uken.

«The Substance» speiler dette samfunnsproblemet med særdeles friske grep. I tillegg fillerister den biohacking. Altså denne trenden som får folk til å tro at det er mulig å beseire naturen. Fra virkeligheten har vi hørt om rike biohackere som Dave Asprey. Han har injisert stamceller i ansiktet for å se ung ut og håper å bli 180 år.

Troen på at det er mulig å biohacke seg til evig ungdom er utgangspunktet for «The Substance».

Å velge Demi Moore til hovedrollen er et sjakktrekk. Et av 80-tallets store sexsymboler har nå fått sitt livs comeback. Verdenspremieren i Cannes utløste uvanlig mange høylytte reaksjoner i salen, både latter og avsky. En snakkis var født.

Etter verdenspremieren var jeg veldig takknemlig for å ha sett filmen, men tenkte at jeg aldri i livet ønsket å se den igjen. Virkemidlene er ikke for sarte sjeler. Kroppshorroren i finalen er grotesk. Hint: Tenner rives ut.

Da jeg nylig så filmen på nytt, var jeg imidlertid forberedt på scenene med blod og gørr. Plutselig greide jeg å fryde meg over filmens eminente humor. De sterke virkemidlene er gjennomtenkte, men du er nå advart. Dette er ikke en film for alle. Hvis du derimot takler å se burleske voldsscener, venter en stor filmopplevelse. Ja, dette er kanskje høstens største kinoopplevelse.

Demi Moores karriere er preget av opp- og nedturer, noe som gir et ekstra lag til rollen hun nå er aktuell med. På 80-tallet fikk hun stjernestatus, etter å ha spilt i tenåringsfilmer og posert på mykpornobilder. I en periode på 90-tallet var hun en av de best betalte kvinnelige skuespillerne i Hollywood. Etter hvert som hun ble eldre, fikk hun færre interessante roller og mest oppmerksomhet for ekteskapet med den 15 år yngre skuespilleren Ashton Kutcher.

Som 61-åring er hun nå tilbake i en ikonisk rolle. Moore portretterer en hardtarbeidende stjerne med eget fitnessprogram på TV, Elisabeth Sparkle. Filmen åpner med at hun fyller 50 og blir avskiltet av TV-kanalen. Elisabeth får beskjed om at hun er for gammel. Sjefene vil erstatte henne med en yngre kvinne.

At filmen har et feministisk budskap, formidles ikke akkurat subtilt. Alle TV-kanalens aksjonærer er aldrende menn som sikler på lettkledde kvinner backstage. Den mannlige TV-sjefen (Dennis Quaid) slafser og griser voldsomt med maten under lunsjen hvor han gir Elisabeth sparken: «Folk er folk, og jeg vil gi folk det de vil ha. Når du blir 50, er det over», sier han brutalt.

En rystet Elisabeth mottar senere på dagen en mystisk invitasjon etter et legebesøk. Er hun villig til å være prøvekanin for et stoff kalt «The Substance»? Hvis hun går med på å teste det nye middelet, vil hun våkne opp som en «bedre versjon av seg selv». Konkret betyr det at hun vil se mye yngre ut. Og hvem vil ikke det?

Mirakelkuren kommer imidlertid med noen betydelige begrensninger: hver syvende dag må hun returnere til sin gamle kropp og leve i den i syv dager før hun kan være ung igjen. Når prosessen først er igangsatt, kan den heller ikke reverseres.

Så klart lokkes Elisabeth Sparkle inn i dette djevelske prosjektet.

Lenge er det knallgøy å leve som sitt nye alter ego, den unge, deilige Sue. Men akkurat som Eva som spiste av kunnskapens eple, får ikke vår heltinne boltre seg lenge i paradis før bivirkningene melder seg.

Filmen utvikler seg til en strålende parodi på biohacking som løsningen på drømmen om foryngelse. For hva skjer når mennesket prøver å leke gud? Jo, vi skaper et Frankenstein-monster som vil hevne seg på sin skaper.

Stjerneskuddet Margaret Qualley («Poor Things») portretterer unge, kyniske Sue. Hun står for noen av filmens mest lystbetonte scener. Sue spiller bevisst på sex for å oppnå fordeler både på jobb og privat.

Demi Moore tolker hovedrollen utmerket. Ikke ufortjent nevnes hun nå som kandidat til å bli Oscar-nominert.

Den franske regissøren Coralie Fargeat har selv forfattet historien og vant prisen for beste manus i Cannes. Tidligere har hun laget «rape and revenge»-filmen «Revenge» (2017). Også den hadde en utpreget feministisk vri på en gammel sjanger.

«The Substance» utmerker seg med å ha en tydelig idé og et stilsikkert visuelt uttrykk. Det er renskåret og fargesterkt, ledsaget av et fortreffelig lydbilde. Handlingen er en anelse for repeterende rett før den voldsomme finalen bryter løs, men «The Substance» ender i et lattervekkende inferno man sent vil glemme.