«Beetlejuice Beetlejuice» er friskere enn originalen

Det å vise fenomener som ikke finnes i virkeligheten, har naturlig nok vært en av filmindustriens hovedattraksjoner helt fra starten. Mengden av filmspøkelser er massiv. Tim Burton står bak ikke så rent få av dem.

Da jeg så «Beetlejuice» om igjen for noen dager siden, ble jeg overrasket over hvor lite jeg synes den har tålt tidens tann. Den fremstår for meg som slapp og overspilt. Naturligvis er den også grundig akterutseilt når det gjelder effekter.

I 1988 husker jeg derimot at jeg så på den som et slags friskt pust. Den gangen var jeg svartkledd og streng og hadde ikke lov til å like filmer som var blott til lyst. I dag (heldigvis noe modnere enn på 80-tallet) tenker jeg at blott til lyst fortjener å bli tatt imot uten surmuling, så lenge det er godt gjennomført.

Og som alltid hos burleske Tim Burton, fantes det allerede i 1988 mengder av fargerik oppfinnsomhet og visuell snacks. Det er absolutt fortsatt noe sjarmerende over den hjemmelagede følelsen på spesialeffektene, men historien er kronglete og rotete. Ikke minst er Michael Keatons tittelkarakter masete og slitsom. Den har nesten en revyaktig overtenning ved seg.

Jeg var derfor skeptisk før visningen av «Beetlejuice Beetlejuice». Her er Burton tilbake med deler av det originale rollegalleriet og med samme tittel, bare ganget med to.

Geena Davis og Alec Baldwin er ikke med denne gangen. Til gjengjeld gjentar Michael Keaton, Winona Ryder og Catherine O'Hara sine roller. Samtidig tilfører Monica Bellucci, Jenna Ortega og Willem Dafoe både humor, godmodig skrekk og ungdommelig trass og skråsikkerhet i en historie som både henger bedre sammen og er morsommere enn sist.

Den mest iøynefallende endringen fra 1988 er spesialeffektene, som ikke var tilgjengelige den gang, men nå er blitt en grenseløs lekekasse. I dag kan kroppsdeler stiftes realistisk sammen med stiftepistol. Kropper kan være skamferte, halve, oppbrente og alt man vil. Dette gjør at vi slipper maskene av lateks og pappmasjé, og at øyet kan fråtse i Burtons oppfinnsomhet.

Det er også deilig at han leker seg og forteller tilbakeblikk med dukkeanimasjon, samt at den stripete, Alien-inspirerte sandormen fremdeles har noe retro barne-TV-aktig over seg.

Michael Keaton er fortsatt ubehøvlet og grov, men samtidig mer tilbakeholdt enn første gang, ikke like anmassende. Willem Dafoes rolle som død stuntmann som øver seg på å være dødsrikets politietterforsker, byr på et humoristisk lag som den første filmen manglet.

Den mest vellykkede nye rollen er likevel Jenna Ortega. Hun spiller Lydia Deetz' (Winona Ryder) datter. Hele livet har hun tatt avstand fra morens mas om spøkelser. Hun tror bare det hun kan se, og snart får hun se mye.

Filmen er et overflødighetshorn av lekne løsninger. Burton fortsetter å sitere tysk ekspresjonistisk stumfilm fra 1920-tallet og pøser på med ideer. Historien henger dessuten greit sammen og oppleves ikke like forsert som originalen. Skuespillerne er med nedpå. Man får inntrykk av at de liker rollene sine.

Musikken løfter flere av scenene. For eksempel er «Soul Train» fortsatt en god idé. Likevel er det noe halvveis irriterende over å gjenbruke en idé som bare var måtelig frisk i utgangspunktet. Det blir for langt mellom innfall som er genuint morsomme.