Den norske vinrevolusjonen

Bakteppet for at Norge kan bli en fremtidig vinnasjon er dystert. Klimaendringene er i ferd med å endre spillereglene for vinproduksjon. Vinkartet tegnes opp på nytt. Vinmarkene flytter seg lenger og lenger nord for hvert år som går.

For eksempel mener mange at den beste «champagnen» ikke lenger lages i Champagne, men i Sør-England.

Den samme trenden ser man over hele verden.

85 prosent av områdene det dyrkes vin på i dag, kan bli uegnet i 2050.

Mens tradisjonelle vinområder må legge ned driften, kan det overtas av områder som tidligere var utenkelige for vindyrkning.

Derfor kan det plutselig bli Norges tur. Først og fremst med musserende, men også hvitvin, rødvin og oransjevin.

– Dessverre, som vinbøndene Bjarne Kapstad Trollsås og Cecilie Skjerven sier – med en viss ambivalens.

Man skal ikke langt tilbake for å finne starten på norsk vin, men kanskje lenger enn man skulle tro. På spørsmålet om hvem som er norsk vins gudfar, ser de fleste ut til å peke i samme retning: til Svein Erik Hansen, som allerede i 1995 begynte å dyrke druer og produsere vin på Borre.

Château Hansen, som det gjerne gikk under den gang, er ofte regnet som Skandinavias aller første kommersielle vingård.

Vinen han solgte, var et samarbeid med Edvard Munchs familie og gikk under navnet «L'Esprit d'Edvard Munch». Prisene på flaskene var helt elleville. De kostet rundt 1600 kroner på Vinmonopolet.

I dag ville det tilsvart rundt 3250 kroner. Flaskene ble fort samleobjekter, men fikk faktisk også gode skussmål.

30 år senere er vi ikke kommet lenger enn at de som dyrker norsk vin i dag, fortsatt er pionerer i en utprøvende fase.

Men det blir flere og flere av dem.

Det har vært en voldsom vekst i antall vinbønder her i Norge, ifølge Albert Schamaun. Han er

ønolog

og rådgiver for vinprodusenter.

– Nye vinprosjekter skyter opp som paddehatter, sier han.

I dag finnes det rundt 100.000 vinstokker i Norge, 24.000 av disse ligger i Vestfold. Det er vanligst med hybride druesorter, det vil si druer som er krysninger mellom to arter. I Norge er

solaris

og

rondo

de vanligste. Egge i Lier er med sine 20.000 vinstokker den største produsenten i Norge. Hvis du har sett en norsk vin på Vinmonopolet, er det sannsynligvis deres musserende.

Det er nettopp norsk musserende vin som også er spådd den største fremtiden. Det er fordi musserende krever syresterke, umodne druer, mens stillevin trenger lenger modning. Det gjør at boblene lykkes bedre enn hvitvin og rødvin i et kjølig klima med få soltimer.

– Vi er der området Champagne var for 150 år siden, forklarer Schamaun.

For bare 25 år siden hadde det som skjer nå, vært umulig.

Om det norske vineventyret for alvor tar av, er noe av det første som ryker hjemmebanen til eliteserielaget Sandefjord.

Gården til Bjarne Kapstad Trollsås og Cecilie Skjerven ligger nemlig tett på både stadionet og byen. Området er et av mange i Vestfold som egner seg godt for vindyrking.

Men med sine 6000 vinstokker, er ikke vingården stor sammenlignet med de på kontinentet. Da en italiensk vinprodusent besøkte dem tidligere i år, sto han og så utover vinrankene.

– Veldig vakkert, sa han.

– Men hvor er resten?

Storebrødrene nede på kontinentet har det med å komme med slarvete kommentarer.

Da en vindyrker fra Frankrike kom på besøk, spurte de ham hva som var det vanskeligste med å starte opp en vingård.

– De første 200 årene, svarte han.

Grubbestad Gård har holdt det gående i syv år.

Kommentaren stopper ikke Trollsås og Skjerven fra å gi alt. Tvert imot.

Trollsås og Skjerven forteller at de fleste som driver med norsk vin, jobber sammen og drar i samme retning.

– Vi har en felles målsetting om å få norsk vinproduksjon opp på et akseptabelt nivå så fort som mulig. Vi deler feil og suksesshistorier med hverandre, for å slippe at alle må gå gjennom de samme amatørtabbene, sier Trollsås.

De siste fem årene har han sett en endring i hvordan utlandet tenker om norsk vin.

Når de kom på vinmesser tidligere, visste de fleste ikke engang hvor Norge var, forteller han.

– Jeg har bestandig vært fascinert av vinranker. Det var ikke noe annet enn det, forteller Gjert Gravningen.

Vi står foran 6000 vinstokker som strekker seg mellom togsporet og Holmestrandsfjorden.

Da han startet opp i Norge, visste han ikke om en eneste en som drev med vin. Plutselig hadde han utvidet blomkål, poteter, stangselleri og aspargesbønner med vinproduksjon, med god hjelp av den polske vinmakeren Mariusz Hamiga, som har vært med helt fra start.

I likhet med på Grubbestad Gård, går det mest i druen solaris også her.

– Det er den store vinneren i Norge, sier Hans G. Gravningen.

Ut over solaris dyrker de også blant annet rondo og muscat. Totalt håper de på rundt 1000 liter med vin i år.

I fremtiden kan det kanskje bli både mer vin og flere sorter.

– Drømmen er å kunne leve av dette her en dag, sier Hans G. Gravningen.

– Det var i fjor jeg ble oppmerksom på at det finnes noen oppe i Norge som lager vin. De er gale.

Det sier tyske Jan Eggers, som til daglig jobber med promotering av vin fra kjøligere klima i organisasjonen Cool Climate Summit. Der har han hyppig kontakt med resten av vin-Europa.

– Mange av oss ser på det som den mest unødvendige tingen i verden, forklarer han lattermildt.

Den første reaksjonen fra store vindyrkende land er at vinmarkedet allerede er under stort press. Det produseres for mye vin. For disse er det da naturlig å tenke: Må dere også begynne?

Ut over det er ikke hybriddruene som dyrkes i Norge, veldig populære lenger sør i Europa.

– Resten av Europa sier: kult, kudos for forsøket, men vær så snill: Ikke lag mer konkurranse. Og når det er sagt: Kvaliteten deres suger. Druesortene deres suger også, ler Eggers.

Eggers kan gjerne virke noe usympatisk innstilt, men i realiteten er han noe av grunnen til at denne saken ble skrevet. Vi møtte ham for noen uker siden, da han kom deisende inn i arbeidet med en reportasje som egentlig handlet om noe helt annet. Med seg den kvelden hadde Eggers to flasker fra nettopp Ve gård, som han beordret oss å blindsmake. Ingen av oss kunne tro det var norsk vin.

Selv om han jobber hardt med å promotere norsk vin, er han likevel tydelig på at man ikke trenger å være i overkant naiv.

– For å være helt ærlig: De første 15 årene er dette kun et pengesluk.

Han mener det vil ta 15 år før man kan selge vin i større kvantitet. De norske solforholdene gjør også at vinrankene ikke kan stå like tett inntil hverandre som de gjør lenger sør. Derfor får man plass til færre vinranker pr. hektar. Og så er det frosten, som plutselig kan ødelegge halve innhøstingen.

Det er risikosport.

På toppen av dette kommer mulighetene for å selge vin i Norge. De er ikke mange. Det er kun via Vinmonopolet, eller direkte til restauranter. Det er i dag lov å selge sider fra gårder, men ikke vin.

– Samtidig vet man jo ikke hvordan norsk vin vil bli mottatt, hverken her eller i utlandet.

Fungerer ikke de få sortene som dyrkes her, er man ille ute.

– Fra et økonomisk perspektiv er man gal om man satser på dette, spesielt på fulltid, sier Eggers.

Men skal man først gjøre det, er hverken han eller andre eksperter Vink har snakket med i tvil om hvor sjansene er best: Det går i «Norwegian sparkling wine».

Kanskje er flaskene som kommer ut av hulen i Gaustatoppen første steg til å omvende tyskere, franskmenn, italienere og resten av vineliten.

– Men la oss uansett si det sånn: Det kommer aldri til å bli den nye oljen, eller den nye laksen, presiserer Eggers.

40 norske vingårder vil det annerledes. Og en av dem som er aller tettest på prosessen, ser langt lysere på fremtiden. Vinmaker Eirik Lund Andersen reiser rundt for å gjøre analyser og detaljstyre produksjonen av norsk vin. Vi treffer ham inne på «laboratoriet» til Grubbestad Gård.

Andersen tror at norsk vin kan klare å bli noe annerledes.

– Det er akkurat det vi må ivareta, sier han.

Det er der sjansene ligger.

– I starten var vi veldig opptatt av å prøve å kopiere stiler fra andre verdensdeler. I både Sverige og Norge var det veldig mye fatbruk, folk skulle lage montrachet i Skåne. Jeg har ikke noe tro på sånt. Vi må finne vår egen stil.

Gjør vi det, har han tro på at norsk vin ta en plass i utlandet om fem til ti år.