Norsk vin er i vekst. Men hvordan smaker det?

I august arrangerte Foreningen Norske Druedyrkere sitt årlige arrangement Norsk Vinskue, hvor de tester tilstanden blant de norske vinprodusentene. Av dette utkom det én gullmedalje. Den gikk til denne musserende vinen fra Sognefjorden, som ikke er å finne på Vinmonopolet.

Potensialet er der, konkluderer vår jury. Den lukter noe midt imellom kattepiss og moden aprikos. Nokså balansert på syre, med små, skarpe bobler og veldig mye smak av eple. Men en særlig kompleks vin er dette ikke.

Det virkelige potensialet er nok ikke innfridd før om 20 år.

I den grad det finnes en pater familias i norsk vin, er det Egge. I motsetning til alle andre produsenter i denne testen, har de hatt viner tilgjengelig på Vinmonopolet i flere år. De plantet sine første vinstokker allerede i 2010. Det er tidlig, selv om det fantes forsøk lenge før dette.

Forventningene er derfor høye til den musserende vinen som er laget på

Champagne-metoden

og prissatt til 409 kroner. Den dufter kraftig av barnåler og skog, men juryen er delt når det gjelder smaken. Fine sitrustoner, men den mangler aromaer som kan minne om gjærbakst, smør eller nystekt brød – aromaer som man kan forvente å finne i en vin som har vært lagret lenge sammen med bunnfallet.

Konklusjonen er at det er sprøtt å bruke 409 kroner på flasken. Med mindre man skal gjør noe moro ut av det på 17. mai, da.

Også denne sørlendingen er laget på Champagne-metoden, og den er testens åpenbart beste, mener juryen. Likevel er den ikke å finne på Vinmonopolet ennå. Den lukter av urter, spesielt timian, men også av røkt, speket kjøtt. Også smaken er urteaktig, med antydning til gjær- og kjekspreg. Balansert smak og god lengde med tydelige sitrustoner.

Denne vinen fikk sølvmedalje under Norsk Vinskue 2025 og har tidligere blitt trukket frem av Financial Times, da de testet forskjellige

PIWI-viner

.

Vinen har en lang vei å gå, men fikk i hvert fall juryen til å lyse opp.

En nykommer på Vinmonopolet. Vinen har en veldig tiltalende duft av sitrus og epler. Smaken kan minne om sauvignon blanc og grønn stilk. Tenderer mot å bli veldig sur i avslutningen. Som med de andre vinene i testen, trenger den mer tid. Nå er den veldig røff i kantene og ubalansert.

Prisen er trolig som den er fordi dette er vanskelig å lage i Norge – for kvalitetsmessig kan den ikke konkurrerer med utenlandske musserende i samme prisklasse.

Her er juryen nådeløs. Kanskje er forholdene rett og slett for vanskelige på Hebnes i Rogaland. Kanskje er det for mange år til det blir mulig å oppnå vindrømmen.

Denne hvitvinen lukter svovel, kattepiss, melon og ananas, mens den smaker umodne rips plukket tidlig i juni. Den er sur og uferdig, på grensen til udrikkelig.

Nok en hvitvin som kommer dårlig ut. Den lukter av parfyme og sure sokker. Smaken er ubehagelig og syren for skarp.

En av juryens mest erfarne presiserer at den likevel kunne gått ned sent, sent på nattetid – om alt var tomt i skapet.

Denne hvitvinen overrasker. For selv om den er laget på samme drue som de andre hvitvinene, smaker den veldig annerledes. Den lukter overmoden ananas, gule epler og nesten litt dessertvin. Kommer ut som mer tiltalende enn de andre.

Den er ganske sur, men redder seg inn ved å smake intenst av eplekake.

Kanskje er det fordi druene ifølge produsenten «har sett snøen smelte på fjelltoppene og kost seg i lange sommerdager». Trolig har det skjedd midt blant epletrær? Som vin er likevel også denne langt unna.

Gården ligger idyllisk til langs Tyrifjorden, men det hjelper dessverre ikke vinen.

Den dufter av grønt eple, pære – og tåfis. Også her er smaken her sur og ubalansert. Det smaker helt avsindig av syre, kommenterer et jurymedlem og skjærer grimaser. Minner om å spise umoden frukt.

Testens første rødvin lukter overkokt blåbærsyltetøy, svidd gummi, ammoniakk og rosmarin. Uheldig blanding, men vinen er i det minste veldig aromatisk og kjøttfull, nesten røkt. Enkelte i juryen finner duften så kraftig at den blir avskrekkende. Smaken kan minne litt om søte kirsebær.

Vinen har tanniner og kraft, men blir for ubalansert og sur.

Rødvin fra Sandefjord? Jada, du hørte riktig. Den lukter varmebehandlet frukt og kokte bær, ikke så ulikt rødvinen fra Sande, noen titalls kilometer lenger nord. Ytterst på tungen virker den bløt og god, men dette overskygges raskt av bitterhet og stikkende alkoholsmak.

For halve juryen passerer den som god nok nachspiel-vin, for resten blir lukten og smaken nesten kvalmende. Juryen enes likevel om at den godt kan bli til sangria.

Ikke lukter det vin, og ikke smaker det vin heller. Juryen kommenterer enkelt og greit at det er bra denne vinen ikke er tilgjengelig noe sted.