Ingen gledesskrik på toppen av Munchmuseet

– Vi kan ikke klage på utsikten! Det er fort gjort å bli sittende her lenge, sier spisefølget. Vi har tatt glassheisen opp til 13. etasje på Munchmuseet og fått plass i cocktailbaren Kranen. Vi nipper til en frisk Cactus Paloma i strålende solskinn før vi skal ned én etasje til det nye spisestedet Bistro Tolvte.

Utsikten er fantastisk også fra 12. etasje, og denne gangen ser vi utover mot Sørenga fra bordet vårt. Restauranten gir ikke noen indikasjoner på at du er på Munchmuseet, men er lys og åpen med trebord, grått gulv og grønne og grå stoler. Her er en loungeavdeling og en liten veranda og åpen bar og kjøkken.

– Er det rart at de ikke har brukt Munch til noe, hverken i lokalet eller i menyen? Bildene som bakgrunn, titlene på de mest kjente verkene som navn på retter eller drinker. Mulig man bare skal nyte den fine utsikten, sier spisefølget.

Menyen er nokså klassisk. Men driverne, Niklas Granlund og Henrik Johannes Henriksen, har også noen artige tvister. Her er speket purkenakke, kvedepaté, syltet and og en egen vri på rekecocktail.

Vi har startet med ett par østers hver. De sitter litt godt fast, men er friske og gode. De smaker av sjø, salt, litt mineralsk og mikses med champagneeddik iblandet noe sjalottløk. Deretter ankommer forrettene. Dem er vi ikke like fornøyd med.

– Morsomt med en vri på rekecocktail, men jeg synes ikke denne er vellykket. Rekene er spenstige og har noe røkt smak, det er litt sting her, men cocktailen med vårløk og stangselleri blir for dominert av mezcal, det mexicanske brennevinet. Det er bra at man trøkker til i smakene, men her blir det i voldsomste laget.

Den andre forretten, en croûte, som det så fint heter, er bedre. Her er smørdeig surret rundt en hjortepaté med sort trompetsopp og bakt i ovnen. Mange gode smaker, men retten skjemmes av å komme rett fra kjøleskapet. Den er veldig kald og kunne smakt mye mer. Men den er salt og god og har selskap av noen herlige, syrlige og hjemmelagde pickles.

Stedet har hatt testsmakinger i forkant av åpningen, men servicen har mye å gå på. Vi får jevnlige serveringer av mat vi ikke skal ha. Her er ingen forslag til hva vi skal drikke til, mangelfull kunnskap om hva som er på menyen, og ikke et ord om maten når den kommer på bordet.

Fortell om mangnumøstersene fra Nøtterøy eller frittgående kyr fra Torshov gård i Enebakk. Legg ut om alle de gode produsentene man har brukt. Det er rett etter start, så mye går seg sikkert til, men det er skremmende at så lite er på plass når man åpner dørene.

Vinkartet byr på mange gode valg. Vi har startet med en herlig frisk, biodynamisk riesling fra Kamptal i Østerrike. Loimer Ried Seeberg 1ÖTW Riesling 2016 har en flott balansert syre og fin duft av blomster, sitrus og noe gul frukt. Den er mineralsk og har en bra lengde.

Prisene på vinene ligger sympatisk på rundt 2,5–2,8 av polpriser. Det som ikke er flott, er serviettene. Når man sitter i 12. etasje på Munchmuseet og spiser hovedretter til 325 og 385 kroner og drikker vin til 1000 kroner, er det rart at man har valgt de billigste papirserviettene fra Nille.

Spisefølget er gått på toalettet, og da kommer selvfølgelig hovedrettene. Asjettene er varme, men flere av ingrediensene er allerede lunkne idet de ankommer bordet. Smakene er likevel meget bra.

Dagens biff har mye smak og er nok en ytrefilet. Saftig, godt krydret og servert sammen med stekte kantareller og en nydelig potetgrateng. Porsjonene er rause med masse kjøtt og en herlig dyp, salt og smaksrik rødvinssaus. Her er også en nydelig og luftig sellerirotpuré som tilfører sødme til alt det salte.

Den syltede anden fra Holte gård er også vellykket. Andelåret har sprøtt skinn, er mørt og saftig og smaker skikkelig godt. Pastinakkpureen til er nesten kald, men rik på nøttesmak og sødme. I menyen heter retten cassoulet, den kjente, mektige, franske gryteretten med bønner. Men her har kjøkkenet byttet dem ut med franske puylinser kokt i te. En vellykket kombinasjon med anden. Det er også digg med noen skikkelig salte biter med røkt flesk og rotgrønnsaker.

– Hva er grunnen til at de ikke har en erkenorsk restaurant her? Det kommer til å være stappfullt med turister etter hvert. Fint med moules frites, Waldorfsalat, cassoulet og burratina, men her kunne man dyrket frem og presentert spennende norske retter. En bistro er folkelig og kanskje mer internasjonal, men nå blir det litt kjedelig.

Heldigvis er det ingen crème brûlée til dessert. Her er det norsk hjemmeseier. Man tilbyr nemlig tilslørte bondepiker og nybakte munker som avslutning. Kokken Henrik Johannes Henriksen har tydeligvis tatt med seg munkejernet fra Mangelsgården. Det er smart. Lune munker blandes med blåbærbærsaus, blåbærmarengs og en deilig eggelikøris. En mektig og god avslutning.

– Godt håndverk og gode råvarer, men her tenker man på forspilte muligheter. Det man husker best etter måltidet, er den fine utsikten, avslutter spisefølget.