Ran med lidenskap i mettende spansk serie

Jeg tenker ofte på hvilket arbeid som må til for å planlegge smidige ran i filmer som «Ocean’s Eleven» eller «Now You See Me». Den slags filmer gir ofte uslåelig underholdning, men det virker som en slitsom jobb. Om instruksen også skulle involvere forelskelse, utroskap og kjærlighetssorg? Da hadde jeg blitt arbeidssky raner luskende i gangene på Nav.

Heldigvis har Netflix en gjeng frekke spanske kjeltringer som tar ansvar. Ran på TV er en sexy jobb, så noen må jo gjøre den.

Tittelkarakteren i «Berlin: Damen med røyskatten» er ikke den tyske hovedstaden, men sjefraneren i megasuksessen «Papirhuset». Dette er andre sesong av serien som følger Berlins gjeng på oppdrag i tiden før «Papirhuset».

Oppdraget er å stjele Leonardo Da Vincis «Damen med røyskatten». Bestilleren er en rik hertug. Berlin misliker ham intenst. Gjengen tar oppdraget, men kun som dekkhistorie for å stjele hertugens hemmelige formue.

Når laget samles, er det allerede dype problemer internt. Fire av ranerne utgjør to par med store problemer. Den ellers så sindige ingeniøren Damián mister pusten av hertugens kone.

I midten står Berlin. Ranskunstner. Elsker. Meget dårlig leser av rommet. Er han fri fra lidenskapens forvirrende slør etter bruddet med Camille i sesong 1? Nei da, lommetyven Candela kommer flyvende over brosteinene i Sevilla. Hun kaprer banditthjertet hans før du får stavet f-y-r-i-g.

Puh! «Berlin: Damen med røyskatten» er heftige greier. Serien flørter vilt med alle telenovellens troper. Den smiler selvironisk av sin egen sydlandske lidenskap. Spesielt karismatiske Pedro Alonso som Berlin benytter enhver anledning til å tømme hjertet sitt med øynene fulle av glimt.

Serien fletter dog de personlige historiene inn i det spektakulære ransplottet serieskaperne Álex Pina og Esther Martínez Lobato nok en gang har konstruert. «Berlin: Damen med røyskatten» er den minst subtile TV-serien du ser i 2026, men om man gir seg hen til den fargesprakende fortellerteknikken, flyr timene frem mot ranet unna.

Serien holder aldri tilbake, hør bare hvordan musikken ikke hviler ett sekund. I stedet lurer den bak hjørnet med sine storslåtte crescendoer, klar for emosjonelt bakholdsangrep hver gang et kyss lurer.

Som med kake på 17. mai blir man jo mett en gang. Det er likevel hardt å slutte å spise når man er i gang. Her har «Berlin: Damen med røyskatten» sin egen indre logikk som gjør at det alltid er plass til litt mer.

Etter hvert skaper den elleville stemningen bare et behov for nye nivåer av tungpustet galskap. Alle moderne krav til høylytt fortelling, frekke actionscener og pene mennesker i armene på hverandre innfris.

Nytt av sesongen er Berlins mørke hevnagg mot hertugen. Det peker fint mot den bitte litt mer jordnære «Papirhuset», som «Berlin: Damen med røyskatten» er forgjenger til. Jeg klarer ikke helt se for meg hvor mange sesonger Berlin og gjengen kan fortsette å stjele, snakke vovet og servere publikum bløtkake.

Etter denne følelsesmessige orkanen av en sesong er jeg mett, men kjenner på en sterk lyst til gjensyn med «Papirhuset».