En verdig oppfølger til «Yellowstone»

Det er tidkrevende å bli fan av serier. Ikke før har man pustet ut etter intense sesongfinaler, så må man hoppe på neste buss for å følge fortellingens karakterer til neste destinasjon. Man vil jo holde et øye med folk man er blitt glad i.

Beth Dutton og Rip Wheeler er to slike personer. I det moderne western-eposet «Yellowstone» var Rip formann på ranchen til Beths pappa, John Dutton. Det oppsto søt, høylytt musikk mellom den knallharde cowboyen og den uregjerlige ranch-datteren.

Etter fem sesonger med «Yellowstone» kunne jeg fulgt Rip og Beth inn i en orkan for å se hva som skjer med dem.

Beth og Rip må flytte fra Montana til Texas etter en skogbrann. Her har de en uavhengig ranch ved siden av megagården 10 Petal Ranch. Med på lasset er adoptivsønnen Carter. De får også god hjelp av gårdsgutten Azul, veterinæren Everett og eksfangen Zach.

Dét trengs når stedets sterke kvinne Beulah prøver å herse med Beth. I Texas er Montana-navnet Dutton mest et navn fra nyhetene, men Beth er fremdeles den kompromissløse datteren av sin far.

«Yellowstone» på sitt beste var en mektig slektssaga under åpen stjernehimmel, et slags «Dynastiet» på hesteryggen, eller «Game of Thrones» med trucks. «Dutton Ranch» henter ut mye av det beste fra opprinnelsesserien, og lager raskt en solid fortelling av det.

Ekteparet Rip og Beth var «Yellowstones» flotteste karakterer. Paret står godt på egne bein når de nå faktisk må klare seg selv. Det er et smart trekk å ta fra dem alt for å få dem til å begynne på nytt. De kler å være i en utfordrerposisjon, rastløse og plagede sjeler som sammen får høygir når de jobber mot det samme: felles mål og felles fiender.

Det gjør at serien umiddelbart utsetter karakterene for prosessene som skaper godt drama. Omgivelsene krever handling, endring og gjennomføringskraft fra Beth og Rip. Dét får vi i bøtter og spann.

Dermed blir kampen om kjøttmarkedet – ikke i overført betydning! – i Texas umiddelbart fengende. Feidene blir personlige. Familietrøbbel blir lokalpolitisk. Alt blir voldelig og dramatisk.

«What a bad day» sier Beth til Rip når hun kommer hjem til Rip etter, jepp, en bedriten dag på ranchjobben. «Yeah, they all are», svarer han og fortsetter å stirre inn i peisens slikkende flammer. Allerede tidlig i serien er han blitt til John Dutton. Scenen er en så sterk miks av tidløst drama og svulstig stoisme at det er til å reise seg i sofaen og rope yeeee-haaaw! av.

Cole Hauser og Kelly Reilly har lenge vist hvor perfekte de er som Rip og Beth, men de har sterke veteraner rundt seg også. Ed Harris er furet og værbitt som Vietnam-veteran og dyrelege som nekter å pensjonere seg. Annette Bening er lett alkoholisert og nådeløs matriark på 10 Petal-ranchen.

Hver for seg er de tungvektere, men de spiller hverandre ekstra gode i en nydelig scene hvor begge mimrer over oppveksten i Rio Paloma. Et av de andre kjærlighetssporene vi følger har ikke samme pondus, men fungerer veldig godt for å sette generasjonskonfliktene en god gårdshistorie trenger.

I motsetning til andre serier fra serieskaper Taylor Sheridan hefter ikke «Dutton Ranch» seg så mye ved politikk.

«Landman» har for eksempel scoret godt med sine Maga-vennlige monologer om oljebransjen og pronomen. Det nærmeste «Dutton Ranch» kommer å kommentere samtidens politikk, er et hint til vaksinemotstandere som medskyldige i ny fremvekst av munn- og klovsyke. Ellers kunne «Dutton Ranch» vært lagt til et hvilket som helst tiår de siste femti årene.

Serien går tilbake til det som gjorde «Yellowstone» så vanedannende. Den graver dypt i sine hovedpersoner og setter dem overfor problemer så store at de skygger for Texas-himmelen. Det er en ren fryd å ha Beth og Rip tilbake på hesten.