Et knyttneveslag av en nordisk noir

I 2021 hadde «Kastanjemannen» premiere på Netflix. Det var en mørk og guffen nordisk noir. Nå er endelig sesong to her.

Den er også basert på en roman av forfatter Søren Sveistrup. Han startet som manusforfatter og står blant annet bak «Forbrydelsen».

I «Kastanjemannen: Telle til en, telle til to» er det ikke kastanjer involvert, men heller en gjøkunge. Historien starter i 1992, hvor en skoleklasse er på skogstur og snubler over et lik. Det kan gi alle og enhver traumer for livet.

Vi hopper til i dag, hvor en ung og livredd kvinne prøver å flykte fra en skremmende stalker. I første episode blir hun funnet drept, liggende i det som ser ut som et fuglereir.

Nok en gang er dette solid laget og klassisk nordisk noir med tilhørende groteskerier. Danica Curcic er tilbake som politidetektiv Naia Thulin, og Europol-agent Mark Hess tolkes nok en gang av Mikkel Boe Følsgaard. Hun er varm og moden, mens han, i tråd med sjangerens klisjeer, er arbeidsnarkoman med stor frykt for å binde seg.

Dette er ikke krim for deg som foretrekker mordgåten din servert uten blod og gørr. «Telle til en, telle til to», eller «Hide and Seek» som den heter på engelsk, er klassisk nordisk noir hvor de morbide elementene er en del av leken.

Historien har mange tidslag, og en av sidehistoriene handler om det to år gamle drapet på studenten Emma Holst. Hun hadde også en stalker, men mordet er fortsatt uoppklart. Er det en sammenheng? I rollen som Marie, den sørgende moren, finner du den alltid strålende og gode Sofie Gråbøl. Marie har aldri gitt opp håpet om å finne datterens morder.

Nordisk noir som sjanger begynner å bli en solid klisjé. Ofte kjennetegnes det av en melankolsk og realistisk atmosfære kombinert med brutale drap. Bland inn mystikk, forblåste eller snødekte landskap og et snev av samfunnskritikk, så er suksessen nærmest garantert.

Sånn sett passer «Telle til en, telle til to» perfekt inn. At folk fortsatt elsker sjangeren, er det ingen tvil om. Serien er for tiden på femte plass på Netflix’ oversikt over de mest sette ikke-engelskspråklige seriene på verdensbasis.

I dette tilfellet er det fortjent. Midtveis i serien tar den en svært sjokkerende vending, og jeg bare mumlet «nei, nei, nei»! Jeg måtte nesten krype sammen i sofaen og gjemme meg bak en pute. Det er et knyttneveslag som treffer midt i

solar plexus

.

Vendingen gjør at serieskaperne Dorte Warnøe Høgh og Emilie Lebech Kaae får lurt inn en saftig dose samfunnskritikk som går rett inn i et alltid, dessverre, høyaktuelt tema. I likhet med Richard Gadds mørke «Half Man» handler en del av gåten om voldelige og aggressive menn.

De tre første episodene er nesten perfekt krim. Kjemien mellom Thulin og Hess gir serien emosjonell tyngde. Mystikken understrekes av Sebastian Winterøs bilder. Selv om de holdes i de bleke og tappede fargene vi kjenner fra sjangeren, gir de gåten en stemningsfull atmosfære. Per Sandholts klipperytme gjør midtpartiet intenst spennende.

Dessverre daler spenningen etter midtpartiet. Dynamikken mellom karakterene endres, og det som er den egentlige gåten, er litt rotete fortalt. Gjøk-analogien føles også noe krampeaktig og påklistret. Den er heller ikke like skremmende som de ekle kastanjefigurene i første sesong. Til tross for noen ankepunkter tar det seg adskillig opp i siste episode, hvor alle trådene nøstes opp.

«Telle til en, telle til to» er skjematisk nordisk noir, men dette er godt håndverk og ikke minst svært velspilt. Serien er mer enn spennende og grotesk nok til å tilfredsstille fans av sjangeren.