Nicolas Cage i svart-hvitt er årets krimhelt, men du kan også se ham i farger!

Skal en melankolsk Nicolas Cage bli årets krimsensasjon? Er det en tørst privatdetektiv fra 1936 som skal redde æren til Marvel mens vi frykter utfallet av vinterens «Avengers: Doomsday»?

Det kan se slik ut. Det mest overraskende med det hele: Det kan skje i svart-hvitt om du ønsker!

Her må det forklares. For noen år siden dro en kamerat meg med på kino. Vi skulle se «Godzilla Minus One Minus Color». Altså 2023-filmen om Godzilla, men hvert bilde var nøysommelig justert om fra farger til klassisk svart-hvitt. Opplevelsen var mektig.

Jeg tok frem andre svart-hvitt-utgaver av filmer jeg liker. «Mad Max: Fury Road Black And Chrome Edition» og «Parasite: Black-and-White Edition» er blitt nye favoritter. Best i denne lille formatsjangeren er likevel denne nye perlen fra Spiderman-universet, «Spider-Noir».

De nevnte filmene er først skutt i farger, så på forskjellig vis tilpasset svart-hvitt. I tilfellet «Spider-Noir» fremstår svart-hvitt mer som idealvalget. Fargeversjonen ender for meg som en kolorisert bonus når svart-hvitt-grepene får skinne.

Serieskaper Oren Uziel har blant annet fått med seg fotograf Darran Tiernan, som tidligere har filmet «Perry Mason», «Westworld» og «The Penguin». Han dyrker nærbilder vi kjenner fra gamle svart-hvitt-krimklassikere. Skyggene får fly dramatisk over veggene. Baklyset hylles. Det filmes ofte undervinklet for å tilfredsstille både tegneserieformatet og svart-hvitt-valget. Resultatet er dirrende glede for fans av noir-krim og suggererende historiefortelling for alle andre.

Serien tar utgangspunkt i et alternativt «Spider-Man»-univers. Året er 1936. Ben Reilly er privatdetektiv i New York. Han tjener pengene sine i byens skygger. Ben la bak seg livet som superhelten «The Spider» da kjæresten Ruby døde for fem år siden. «Med store krefter kommer stort ansvar», sa kjæresten til ham. Ben ønsket hverken krefter eller ansvar etter at hun døde.

I god krimhistorisk stil blir Ben dratt inn i sitt gamle liv da den forførende Cat Hardy står foran ham og synger på nattklubb. Før han vet ordet av det, er han tilbake i kamp med mafiabossen Silvermane og byens korrupte politifolk. Edderkopp-masken må frem.

Mysteriet er hvorfor så mange nye superhelter dukker opp i New Yorks gater, og hvorfor de alle ser ut til å ha vært i samme slag i første verdenskrig?

Nicolas Cage er fantastisk som Ben Reilly. Han har alltid hatt noe sørgmodig og gammeldags over seg, enten det er som alkis i «Leaving Las Vegas» eller trøffelgrisbonde i «Pig».

Bak pulten som tørst privatdetektiv omfavner Cage alle de vakreste klisjeene rollen tilbyr. Scenen da han går på kino og ser James Cagney som Johnny Cave i «Great Guy» viser Cages talent for å si mye med små detaljer. Ben forteller senere til Cat at han brukte filmhelter for å etterape menneskelig oppførsel etter hendelsen som gjorde ham til The Spider.

Dermed viktiggjøres seriens lek med referanser til noir, siden faktene og sitatene er noe Ben har plukket opp fra datidens røffeste filmskikkelser. Kombinert med en stor scene fra første verdenskrig hvor Cage spiller ut sitt fysiske talent, er dette karakterbygging av smarteste sort.

«Spider-Noir» oppfyller de fleste krav man stiller til en krimserie som hyller filmhistoriens mest kjente privatdetektiver, det seg være Sam Spade eller Philip Marlowe. Serien bruker minnene om dem begge og lader manusmagasinet med kjappe vitser, dryppende selvironi og en nydelig fortellerstemme.

Det er ikke bare Cage som leverer sterkt i «Spider-Noir». Ben Reillys motstander Silvermane spilles rått av den voldsutstrålende sluggeren Brendan Gleeson. Mer ukjente Andrew Lewis Caldwell er likevel showstjeleren. Han spiller Megawatt, den elektriske superhelten som dreper folk med strøm. Caldwell formelig gnistrer på skjermen. Marvel-kjennere får også en herlig versjon av den kjente duellen mellom the Spider og Megawatt i New Yorks gater.

Der alskens multivers og nødutganger for tullete plott har gjort Marvel-universet virrete og uinspirerende, holder «Spider-Noir» det enkelt. Serien handler om hva som skjer om Spider-Man-mytologien legges til 1930-tallets New York. Der blir den, og bra er det.

Det er lett å anklage «Spider-Noir» for å bruke svart-hvitt-grepet som markedsføringsstunt. Så godt som det fungerer, har det likevel ikke noe å si. Det mest kritiske jeg kan være til serien, er at den støtter seg på alt som finnes av kjente krimtroper. Det stilistiske grepet er friskt, selve historien er mest av alt grundig sjangerhåndverk.

Resultatet er uansett at The Spiders versjon av New York blir et sted man vil tilbringe tid, og Nicolas Cage ender opp som sesongens vinnende superhelt.