«Stranger Things 5» viser at verdien av vennskap trumfer alt

Etter ti års ung kamp mot trollgamle monster er det snart over. «Stranger Things» ruller nå ut fire episoder av den avsluttende femte sesongen. Etter forrige sesongs suksess med Kate Bush og Metallica som lydspor er forventningene enorme.

Denne anmeldelsen tar for seg de fire episodene. Resten kommer i romjulen.

Selv om fenomenet «Stranger Things» er blitt en egen organisme i popkulturen, står det på skuldrene til andre storheter. Serien har tidligere nevnt Madeleine L'Engles ungdomsroman «A Wrinkle In Time» som inspirasjon. Nå trer fortellingen fra 1962 om vennskap, tidsreise og ukjente dimensjoner frem som seriens store ledelys. Det tar ikke mange minutter før nettopp «A Wrinkle In Time» plasseres usubtilt midt i bildet.

Da treffer vi Nancys lillesøster Holly. Hun er nå stor nok til å lese «A Wrinkle In Time» og bruke tid med fantasivennen Mr. Whatsit fra samme bok. Vi skjønner fort at noe skurrer. Er «Stranger Things»-monsteret Vecna tilbake? Jepp. Alle gode krefter – spillnerder, arbeidsledige, fosterbarn, radio-DJs osv. – i den lille militærbyen Hawkins må slå seg sammen for å bekjempe ondskapen én siste gang.

Dermed følger «Stranger Things» igjen sin egen filosofi. Utenforskap er en styrke når man kjemper sammen. Det finnes gode krefter der ute som vil deg vel. Det hjelper å dra i samme retning mot kjipheten som truer.

Det militære forsøksbarnet Eleven – Ellie blant venner – er nå blitt såpass stor at fosterpappa Hopper kan trene henne ordentlig. Han er kommet tilbake fra russisk fangenskap og tortur i opp ned-verden, men drar jevnlig på rekognosering i militærets underjordiske soner for å sjekke om Vecna er der.

På raid nummer 30 og noe går det galt. Det lille Holly ubevisst har skjønt – at noe skummelt leter etter små barn – oppdager Hopper, Ellie og de andre med full kraft.

«Stranger Things» har jobbet mot denne finalen siden 2016. Mike, Dustin, Lucas, Will og de andre nerdene er blitt voksne tenåringer med alt det fører med seg av nye egenskaper: sarkasme og obsternasighet, men også handlekraft og erfaring fra årevis med kamp mot monster og militæret.

Denne utviklingen matcher Ellies nye trening hos Hopper. Det gjør henne til en moderne Luke Skywalker. Det kommer godt med når den fjerde episoden sender «Stranger Things» inn i et av sine største klimaks.

Crescendoet forsterkes når den originale gjengen får ansvar for å redde neste generasjons vettskremte barn. Verden blir ikke nødvendigvis lettere med årene. Man må likevel sende sine gode egenskaper nedover, selv om generasjonsgapet bare strekker seg fra videregående til barneskole.

«Stranger Things» holder på sine 1. mai-paroler, variasjoner over «ikke mobb kameraten min» og «sammen er vi sterkere (enn monsteret som bor i militærets ko-ko overnaturlige forsøksbase under jorden)». Serien henter ut all positiv kraft fra karakterene den har bygget opp.

Selv om episodene er lengre enn hva som pleier å være godt for TV-serier, er det lite overflødig fett fra hverken monster eller mennesker. Det rike karaktergalleriet får god plass mellom alle spesialeffektene Netflix betaler for.

Dermed sirkler serien tilbake til starten. Ikke bare til «A Wrinkle In Time», men også de klassiske 80-tallshistoriene den opprinnelig hyllet. Stephen Kings «Stand By Me» er essensiell. Alt som har med «Dungeons & Dragons» å gjøre, står støtt i manuset. Den vakre historien om vennskap i «The Goonies» løper også tilfreds ved siden av Dustin, Ellie og de andre gjennom The Upside Down.

Om «Stranger Things» beholder denne rørende kvaliteten inn i de fire siste episodene, vil den ende som en av de største fortellingene om ungt utenforskap og hvordan leve med det.