Mørk komedie med et hjerte av gull

Siden debuten i 2018 har «Barry» steg for steg etablert seg som en av de beste fortellingene på TV. Som et slags omvendt «Breaking bad», skildrer den mørke komedien hvordan en mann fortapt i vold og drap forsøker å finne ro i sjelen.

Med «Saturday night live»-mesteren Bill Hader i hovedrollen er dette blitt en rørende og hysterisk morsom serie om en skrudd gjeng mafiamedlemmer og aspirerende skuespillere.

Barry Berkman er leiemorder. Da vi traff ham i sesong 1, var han på oppdrag i Los Angeles. Han var betalt for å ta liv, men endte opp på skuespillerkurs. Siden har skuespillet fått en viktigere rolle, men det gamle livet med dødskontrakter og lumske karakterer henger ved.

Den alltid like positive tsjetsjenske mafiasjefen NoHo Hank. Manageren Monroe Fuches, som skaffer Barry jobber. Den bolivianske narkobaronen Cristobal Sifuentes. Samtlige får Barry til å gravitere mot den mørke underverden.

På den andre siden har vi hans nye liv. Den ambisiøse og selvopptatte, men sjarmerende Sally, som blir Barrys kjæreste. Dramalæreren Gene Cosineau, en tidligere skuespiller som har brent hver eneste bro som finnes i Hollywood.

Barry Berkman spilles av Bill Hader. Han har også skrevet serien sammen med Alec Berg. Hader har en sterk CV i amerikansk humor. Fast medlem i «Saturday night live» i en årrekke. Konsulent på «South park». Roller i «Tropic thunder», «Pineapple express» og «Knocked up». Han er en sær og knirkete komiker, god på timing og briljant på imitasjoner.

Etter hvert som «Barry» har utviklet seg, har Hader også vist hvilken briljant dramatiker han er. Hvor mange andre kunne skrevet og spilt en avstumpet leiemorder med et hjerte av gull uten å falle i klisjégryten?

I sesong tre er Barrys brudd med manager Fuches endelig. Barry tar jobber via dark web. Kjæresten Sally har fått eget TV-show, «Joplin». Fuches gjemmer seg i Tsjetsjenia. NoHo Hank og Cristobal lever et semiåpent liv som homofile mafiakjærester. Barry og hans venner innhentes likevel av tidligere feil, drap og handlinger. Alvoret kryper tettere på.

Tredje sesong av «Barry» viser hvilken dyptpløyende serie dette er. Det er hysterisk morsomt å følge de naive og klønete karakterene, men episodene gir oss mer enn strekk i lattermusklene.

Barrys kalde forhold til vold innhenter ham sakte, men sikkert. Samtidig viser serien enda mer enn før hvilke konsekvenser vold har for involverte, pårørende eller tilfeldig forbipasserende. Voldens repeterende syklus treffer nådeløst. Den har alltid konsekvenser. Når dette sys sammen med ambisjoner og kjærlighet, blir «Barry» en rørende serie med noe på hjertet.

Utover i sesongen får også noen av seriens store karakterer vise frem nye sider av seg selv. Fanfavoritten NoHo Hank har forfrisket serien med sin herlig naive livsglede, i sesongfinalen får han vist frem frykt, mørke og skjør varme i seriens mest hjerteknusende scener.

Sarah Goldberg tar Sally-rollen i stadig nye retninger, og i løpet av sesongen viser hun alle disse sidene. Høydepunktet kommer da hun skal snakke på premieren for «Joplin›. Hennes påtatt ydmyke tale om viktigheten av serier for små jenter får en bråstopp da hun får vite at serien har 98 prosent uttelling på kritikersiden Rotten Tomatoes. Den liksom-ydmyke tonen forsvinner som dugg for solen da Sally hikster frem en tale verdig Gwyneth Paltrow på Oscar-utdelingen. Det er Sallys aller mest selvhyllende øyeblikk.

Det er skuespill av ypperste kvalitet, både som komedie og menneskelig drama.

Det er likevel Bill Hader som er stjernen, selv om han er helt avhengig av det velfungerende galleriet rundt seg. Ingen kan stå stille og stirre på folk som Hader. Det finnes knapt skuespillere som kan nyte og bruke pauser for å fylle rommet og skjermen med mening.

Disse magiske øyeblikkene oppstår selvsagt fordi Hader og Alec Bergs manus med god presisjon bygger opp konflikter, spenning og humor. Perfekt plasserte frempek gir serien mulighet til å overraske. Samtidig hviler aldri suksessen på frittstående vitser eller ubegrunnet komedie.

Nytt for sesongen er flere sterke actionscener. Blant annet får vi en motorsykkeljakt Los Angeles knapt har sett siden «Terminator 2». Den perfekt regisserte og filmede jakten presenteres uten musikk og understreker følelsen man alltid sitter igjen med fra «Barry»:

Det lages ikke serier som ligner på dette i 2022.

«Better call Saul» forteller hvordan advokatpartneren Jimmy McGill ble til svindleren Saul Goodman. Vi er fremdeles et stykke unna tidslinjen i «Breaking bad», men det dukker stadig opp referanser til Walter Whites nærmiljø. Kyllingsjef Gustave Fring er etablert som narkobaron. Mike Ehrmantraut har gått fra sikkerhetsvakt til høyt kvalifisert torpedo og leiemorder. Kartellsjefen Lalo Salamanca er kanskje død, kanskje ikke. Ting skjer. Det er likevel Jimmy og kona Kims vei til hverandre og inn i mørket som er serien store kunstverk. To mennesker som breaker bad, minutt-for-minutt, og det går ikke an å se bort et sekund.

Gjennom snart et tiår har «Line of Duty» fortalt oss historier om korrupsjon i den engelske politistyrken. Linjen mellom de som bryter loven og de som opprettholder den, er blitt grå og utydelig. «Line of duty» følger antikorrupsjonsvdelingen AC-12. Byen er ikke navngitt, men speiler Englands nest største by Birmingham. Fra første episode tegnes et bilde av tunge problemer. Et mørkt miljø av politifolk gjør som de vil. De tar loven i egne hender. Samtidig samarbeider de med tungt kriminelle. Enten av fri vilje for egen profitt, eller fordi de er presset inn i det. De små og store avsløringene ligger i dialogen. Episodene avsluttes ofte med hendelser så sjokkerende at du hopper i stolen.