Krimserien som ikke vil være krimserie

Den stilsikre krimserien med Colin Farrell viste seg nemlig ikke å være en krimserie likevel, men et overraskende mysterium om romvesener og hvordan de ser på oss mennesker mens de rusler rundt på kloden.

Nærmere bestemt i Los Angeles, hvor en av dem jobbet som privatdetektiv med en entusiastisk interesse for gamle Hollywood-filmer. Etter noen stilsikre krimepisoder ble John Sugar altså avslørt for seerne som et romvesen plassert på Jorden.

Denne fiffige miksen av science fiction og gammeldags krim med Colin Farrell som John Sugar fortsetter nå der sesong 1 slapp.

Sugar har bestemt seg for å bli på kloden vår. Faren for at han da blir naturalisert, er stor, men det er en risiko han er villig til å ta. Sugar trives med sort dress og fet bil. Han får til og med lyst på hamburger. Privatdetektiven klarer heller ikke å gi slipp på letingen etter sin forsvunne søster.

Mens første sesong sendte Sugar rundt i Los Angeles for å nøste opp i et klassisk Hollywood-familiedrama, dykker han nå ned i byens undergrunn. Oppdraget er å finne Ji Moon, broren til den lovende bokseren Danny Moon.

På veien treffer Sugar mye av det samme klientellet som befolket «Bosch»-serien sesong etter sesong. Korrupt politi. Mystiske hotellgjester. Fentanyl-avhengige hjemløse. Unge lurendreiere med hjerter av gull. Politikere med hjerter av gråstein.

John Sugar leter etter hva som får oss jordboere til å tikke. Den evige nysgjerrigheten hans får serien til å gli kontrollert fremover.

«Sugar» kan av og til forveksles med en vanlig krimserie med bena plantet i Hollywoods storhetstid av røffe menn og blonde femmes fatales. Men se nærmere, og du oppdager at John Sugar har en del til felles med «The Spider»-karakteren Nicolas Cage spiller i «Spider-Noir».

De har begge lært seg empati, dialog og handlingsmønstre fra eldgamle krimfilmer. De forsøker å forstå seg på en verden som raser av gårde uten hensyn. Kan de klare å hanskes med vold, kulde og menneskelig elendighet? Finner de ut hva det egentlig betyr å være menneske?

«Sugar» stiller store spørsmål med lav stemme.

Colin Farrell gjør nok en gang en suggererende innsats som distansert, men varm skikkelse et sted mellom romvesen og privatdetektiv. Jeg forstår lett at «Sugar» ikke er en serie som tilfredsstiller alles behov for spenning og drama.

Den tar seg god tid, ikke ulikt den dvelende dramaturgien i «Breaking Bad». Men serien klarer på et rolig, nesten kremtende vis å fortelle en historie om ikke å være redd for å utvikle medmenneskelighet, enten man er ødelagt psykopat eller lærevillig alien.

Denne opplevelsen blir enda tydeligere av at sesongen lenge later som om den ikke skal kaste nye sjokk på oss. Nå vet vi tross alt at Sugar er fra det ytre rom, og det blir lettere å ta hans blikk på Jordens beboere og deres underlige handlinger.

Når den store svingen i handlingen kommer – og det gjør den! – får det kanskje ikke samme ville effekt som i sesong 1, men det hever «Sugar» til det nivået serien vil være på.

Serien har åpenbart en lang plan for John Sugar. Det er bare å be til universets serieguder om at Apple TV+ lar den få brette seg ut i all sin prakt.

Den overveldende seeropplevelsen støttes av et atmosfærisk lydspor av jazz og lett funk. Bildene av Los Angeles er elegante utsnitt fra byens ikoniske signaturbygg og steder.

Historien følger også det smarte «Bosch»-prinsippet om å «get off your ass and knock on some doors».

Dermed vekkes alltid sympatien for Sugars nye bekjentskaper hver gang de sklir inn i livet hans. «All we can do, is try to be a better alternative», filosoferer Sugars politivenn på en parkbenk da Sugar forteller om angeren han utvikler etter en voldsepisode.

Det er nesten som om han snakker om serien han er med i, som fremstår som et spennende og virkelig annerledes alternativ til alt annet som skjer på TV om dagen.