Avslutter i voldelig stil

Du merker det fra første stund i denne sjette sesongen av «Peaky Blinders». Noe er annerledes. Gangsterdramaet fra Birminghams mellomkrigstid låter ikke som før. De evige rekkene med moderne låter fra Nick Cave og PJ Harvey er tonet ned. Lydsporet er erstattet av kort pust og litt for raske hjerteslag. Noe er galt i «Peaky Blinders»-universet.

Ikke galt i betydningen at TV-serien ikke fungerer, men at det åpenbart nærmer seg et endelikt for mektige Thomas «Tommy» Shelby og hans nærmeste.

Denne sjette sesongen var ment å være en avslutning på sagaen. Med tanke på alt blodet som har flommet i de første tretti episodene, er det da bare rimelig at noen må gjøre opp for seg. Da blir det kort pust og for rask puls. Ting har alltid stått på spill i «Peaky Blinders», men nå annonseres det med jevne mellomrom at Shelby eller familierivalen Michael skal dø.

Vi møter Thomas Shelby fire år etter de dramatiske hendelsene som avrundet sesong fem. Selvmordsforsøket var mislykket. Han er edru på fjerde året. Gutten som vokste opp som sigøynertyv, er nå folkevalgt member of parliament, men driver familiens brennevinsimperium med pistol, knyttneve og dynamitt. Jevnlig omtales han som selve djevelen.

Hans nye mål er det amerikanske markedet. Det skal åpnes opp etter alkoholforbudet er opphevet. Tanten Polly er død, men leverer stadige budskap fra det hinsidige. Storebroren Arthur er en skygge av seg selv. Opiumen har tatt Arthurs krefter, og verst av alt: gatefiendene frykter ikke lenger Arthurs uberegnelige voldstemperament.

Fascisten Oswald Mosley konspirerer for å få USA inn i europeisk politikk, på hans og Hitlers side. Andre verdenskrig lurer i horisonten, men for Thomas Shelby er uansett hver dag en krig, og fiender er overalt. Gjenger i Birmingham. Havnesjefer i Liverpool. Egne søskenbarn. Fascister med slips. Franske spritsmuglere. Amerikansk mafia.

De tre første episodene kverner sakte av gårde. De voldelige crescendoene i sakte film uteblir. Shelby og Michael snakker mer med de døde – Polly – enn familien. «Jeg føler bare at jeg bare er nok en ting du skal krysse av på listen», hvisker Shelbys kone Lizzie fortvilet. Man føler seg nesten slik som seer også.

Hver scene har likevel et formål. Alle møter og dialoger peker frem mot seriens finale.

«Peaky Blinders» har alltid vært en oppblåst, nesten kitschy serie, men nå bruser den med fjærene samtidig som den lar det være stille i rommet. Effekten av dette er tydeligst da karakterene stilles til ansvar. Scenen da voldspsykopaten Arthur snakkes til tårer i stedet for å gi dødelig juling, er blant sesongens høydepunkter.

Fra sidelinjen kommer – ikke overraskende – den jødiske mafiasjefen Alfie, overdrevet og underholdende gestaltet av Tom Hardy. Han holder et lite foredrag om sin nye forelskelse i opera. Du skjønner fort at han egentlig snakker om «Peaky Blinders».

Det kan være fristende å betegne «Peaky Blinders» som en voldsopera, men jeg sitter likevel igjen med en annen parallell. «I am without limitations», erklærer Thomas Shelby i starten av sesongen. Han gjentar budskapet som et slags refreng på slutten. Den storslagne programerklæringen blir en omskriving av Thanos’ «I am inevitable», som Marvel-skurken sier før han dreper halve universet.

Både Shelby og Thanos legitimerer sin egen vold og makt med at de vil gjøre noe godt. Den store forskjellen er at Shelby til slutt innser at han også fungerer som et sort hull som ødelegger alt rundt ham. Det er det avslutningen handler om. Det er denne prosessen sesongen lykkes med å skildre.

Fraværet av Helen McCrory som tante Polly er dog åpenbart. McCrory døde av brystkreft mens sesongen ble spilt inn, og historien er skrevet om for å inkludere karakteren og hylle skuespilleren. Dermed snakker hun fra graven, og gir serien et mer overnaturlig preg enn tidligere.

I stedet får søsteren Ada noen briljante scener som Shelbys likekvinne. Når serieskaper Steven Knight har hintet om nye serie med utgangspunkt i eksisterende rollegalleri, stiller Ada sterkt etter sesongens innsats.

Sesongen er og blir likevel Cillian Murphys scene, slik hele serien har hatt ham som magnet blant et kobbel av glimrende skuespillere. Nå som enden nærmer seg, er han blekere, hardere og enda mer emosjonelt frakoblet enn tidligere.

Tuppen på sixpencen – som ifølge ryktene pleide ha et barberblad i seg til å kutte opp fiender – hviler enda nærmere neseryggen. Han rusler til slutt bort fra eksplosjoner i enda saktere film enn før.

Murphy skviser siste pragmatiske rest ut av Shelbys kropp, og det virker logisk at det nå skal være slutt. Selv om en solid overraskelse på tampen peker tydelig mot gjenforening, nye sesonger eller som Steven Knight selv har hintet om: en film som skal avslutte det hele.

Walter Whites store spørsmål i «Breaking bad» er om han kan gå fra lærerværelset til underverden. Fra kjemilærer til metamfetaminbaron. Man kan ikke bare gå over til den andre siden – «break bad». Eller kan man? Mange amerikanske TV-serier har glitrende skuespillere, kule rollefigurer og spennende plott, uten å bli «Breaking bad» av den grunn. Det revolusjonerende her, er Walter Whites forandring. I Tony Sopranos New Jersey, Stringer Bells Baltimore eller Tommy Shelbys Birmingham er hovedpersonene fanget av sin egen kultur. Walter White har derimot et valg, og det driver hele serien. Walter White er et menneske som oss, som tar et drastisk valg.

Kevin Bacon tar en slurk av lommelerken og ser slørete på sin streitere FBI-kollega: «What made this city great, was that it was run by bad men, who understood that they were bad». «City on a hill» er i Boston på tidlig 90-tall. FBI-agent Jackie Rohr (Bacon) lurer informanter. Sniffer kokain på bardisker. Truer kolleger. Trikser med statsadvokater. Alt dette mens han tidvis gjør en god politijobb. I hvert fall om man ser det gjennom pragmatiske brilleglass. Hvor langt er Rohr villig til å gå? Hvordan møter han nye krav om å følge reglene? Spørsmålene som stilles i «City on a hill», har vært allmenngyldige i mafiakrim siden Fritz Lang besøkte mørket i «The big heat» i 1953.