Bhutans Oscar-kandidat er mektig og rørende

Bhutan? Hva vet jeg egentlig om det lille kongeriket som ligger øst i Himalaya, inneklemt mellom Tibet og India?

Ikke så mye, rent bortsett fra at det har høye fjell. Det får også vår hovedperson i denne gledessprederen av en film erfare da han blir sendt til Lunana, en avsidesliggende landsby med rundt 60 innbyggere.

I Pawo Choyning Dorjis sjarmerende debutfilm, som var nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film i år, får du lære både det ene og det andre om landet og folket.

Vår hovedperson, den unge læreren Ugyen (Sherab Dorji), får også en bratt læringskurve. Han bor i Bhutans hovedstad Thimphu og føler at han har havnet på feil hylle i livet. Det var ikke lærer han skulle bli, men sanger. Han drømmer om å dra til Australia for å etablere seg der.

Livet går jo ikke alltid som planlagt. Det gjør det heller ikke for Ugyen. I stedet for Australia får han beskjed om at han må fullføre lærerperioden sin så langt unna sivilisasjonen det er mulig å komme.

Han blir sendt til Lunana. Og han er langt fra fornøyd. Spesielt når han skjønner at de hverken har strøm, innlagt vann eller andre goder han er vant til.

Han blir møtt av den optimistiske Michen (Ugyen Norbu Lhendup). Det blir en reise i oppoverbakke – både fysisk og mentalt – for vår arrogante bygutt.

«Skole ved verdens ende» byr ikke på en original historie. Bygutt som møter egne fordommer, og endres i møte med mennesker som finner lykke helt andre steder enn han er vant til, har vi sett før. Det gjør likevel ikke så mye når det er fortalt med overskudd og innlevelse.

Scenen der han sitter i mørket, ignorerer vertskapet og taster som en gal på mobilen for å utnytte siste livslinje til sivilisasjonen, er rett og slett urkomisk. Da guiden stopper på en fjelltopp for å ære gudene, får han virkelig nok.

Michen snakker om mytiske løver og isbreer som smelter. Vår helt sier lakonisk at det kalles global oppvarming. Filmen er full av slike små komiske snutter hvor det tradisjonelle kolliderer med det moderne samfunnet.

I bunn og grunn handler Pawo Choyning Dorjis film om lykke. Hva er det egentlig? Blir vi lykkeligere ved stadig å jakte på nye ting?

På ymse lykkemålinger havner Bhutan ofte høyt på lykke-indeksen. Likevel ønsker Ugyen å forlate landet og jakte på lykke et annet sted. Han er en drømmer og en motvillig lærer.

Ugyen er langt fra moden nok til oppgavene som møter ham i landsbyen. Skolen har hverken papir, kritt eller tavle. På mange måter er han som en obsternasig og furten unge. I møte med barna som tørster etter kunnskap, må han selvsagt ta seg sammen.

Filmen har ingen tradisjonell spenningskurve, men er mer som et lite innblikk i en livsstil og en spennende kultur.

I perioder blir den litt stillestående, men det veies opp med Jigme Tenzings fantastiske bilder av imponerende landskap. Regissør Dorji gir deg også et fascinerende innblikk i dagliglivets små og store gleder og sorger.

Filmen er også innspilt i Lunana. Lokalbefolkningen, inkludert elevene, deltar foran kamera. Innspillingen må ha vært ganske utfordrende for filmteamet. Gåturen opp til byen tar rundt åtte dager, og den eneste strømkilden er solenergi.

Resultatet er en rørende og sjarmerende filmopplevelse. Det er også en positiv, mektig og vakker film. Hovedpersonen lærer mye underveis. Det samme gjorde jeg.