De beste filmene så langt i 2024

Noen filmer liker man. Noen få elsker man. Denne faller i siste kategori. Dette er en av de vakreste og mest melankolske filmene jeg har sett på lenge. Andrew Haighs fabel om to menn i en høyblokk et sted i London gjorde enormt inntrykk. Da siste scene var over, lå hjertet mitt knust i en pøl av tårer. Samtidig ga denne vidunderlige, men triste filmen meg håp. Forstå det den som kan.

Dette er et sylskarpt portrett av grusomhetene som utspilte seg i Auschwitz. Dramaet føles nyskapende fordi synsvinkelen er så radikalt annerledes enn den vi er vant til. Vi er aldri på innsiden av leiren. Nesten hele handlingen foregår i en praktfull villa og hage som nærmest ligger vegg i vegg med leiren. Filmen er en briljant skildring av ondskapens banalitet.

Pygmalion møter Frankenstein i dette foreløpige høydepunktet i samarbeidet mellom filmregissør Yorgos Lanthimos og Emma Stone. Som filmkunstner er Lanthimos ganske lik hovedpersonen Bella. De er noen ganger som hyperaktive barn som vil leke, men filmen har også ro og emosjonell dybde. Dette er uventet, forfriskende og noen ganger litt slitsomt.

Filmen om tre tenåringsjenters Syden-ferie slo ned som en bombe i Cannes i fjor. Den kommer uten en fasit. Mennesker med ulike livserfaringer kan oppleve de samme nøkkelscenene i filmen ulikt. Her skildres gråsonen mellom frivillig og ufrivillig sex på en nyansert og lite pekefingeraktig måte. «How to Have Sex» utmerker seg med et ekstremt energisk og ungdommelig filmspråk. Som publikum føles det som om man er flue på veggen på festen til tre kule jenter.

Filmen har alle ingrediensene som kan gjøre den til en alternativ julefilm-klassiker. (Vi vet det er sommer, men spar tipset til julen). Paul (Giamatti) er lærer på en kostskole for overklassegutter i New England. Året er 1970, og elevene skal hjem til jul. Men ikke alle. Regissør Alexander Paynes tilnærming er en slu miks av humor og alvor, der det sentimentale holdes i sjakk av et ganske illusjonsløst syn på livet.

Del to av Denis Villeneuves «Dune» er et rålekkert stykke science fiction. Styrken i Villeneuves film er at det er så pent gjort. Jeg går rundt og måper som om jeg er på en kunstutstilling i et berømt galleri. I enda større grad enn den første filmen er denne et visuelt og auditivt kunstverk. Hans Zimmer leverer forbløffende musikk som matcher det visuelle i alt og ett. Tablåene tar pusten fra en.

Skal du summere opp handlingen i Wim Wenders' Oscar-nominerte «Perfect Days», er den veldig enkel. En mann våkner opp, begår sitt morgenritual, kjører på jobb mens han hører på gamle rockeklassikere, vasker toalett, spiser og legger seg. Er det noe å lage en film om, tenker du kanskje nå? Svaret er ja. Filmen går nemlig rett i strupen på vårt samfunns stadige jakt på det neste store øyeblikket. Mer penger, mer lykke, mer luksus. Mer, mer, mer av alt.

Filmen er både et kammerspill om en liten familie, noen hudløse scener fra et ekteskap, en krimfortelling og et rettssalsdrama. Men ikke engang det er fullt ut dekkende. Det er en av disse sjeldne filmene som får deg til å tvile på om det finnes noen klart definert sannhet om noe menneske. Som realistisk skildring av franske rettsprosedyrer er ikke filmen særlig troverdig. Men som spenningsdrevet kammerspill og krimdrama er den noe helt for seg selv.

Nicolas Cage portretterer en helt alminnelig fyr i 50-årene. På uforklarlig vis begynner han plutselig å dukke opp i andre menneskers drømmer. I «Dream Scenario» berører Kristoffer Borgli brennaktuelle temaer som kanselleringskultur ved utdanningsinstitusjoner, plagiering og at mange unge sliter med traumer. Hovedpersonen er også et fiffig eksempel på at mannsrollen er i krise.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg så en like underholdende og smart avart av den romantiske komedien. Noen vil mene den er for mørk til å kategoriseres som komedie. Dem om det. Jeg lo godt. De mest spektakulære gnistene oppstår i møtet mellom tre begavede skuespillere som på hver sin måte viser at talentene deres omfatter så mye mer enn vi har sett før. De utgjør et klassisk trekantforhold som er vårens mest underholdende romanse.