«Scoop» er en spennende fortelling om det britiske kongehuset

De fleste journalister drømmer om et virkelig scoop. Saken som setter dagsorden og endrer verden.

I 2019 greide BBC å få et intervju med prins Andrew, hertugen av York. Intervjuet fikk store konsekvenser.

Filmen starter med en paparazzi løpende gjennom New Yorks Central Park i 2010. Jakten resulterte i et berømt bilde av et møte mellom hertugen av York og den domfelte seksualforbryteren og forretningsmannen Jeffrey Epstein.

I 2008 ble Epstein dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester av mindreårige jenter. Skandalen var et faktum, men kongehuset avslo å kommentere.

Saken nektet å dø.

I 2019 ble Epstein igjen pågrepet for sexhandel med mindreårige. Senere ble han funnet død i fengsel. Dermed havnet prins Andrew igjen i søkelyset.

Prinsen ville fortelle sin side av saken, og han valgte å gi et intervju med BBCs «Newsnight» og Emily Maitlis. Intervjuet er velkjent, så «Scoop» vektlegger i stedet den journalistiske prosessen. Filmen tar for seg forhandlingene med kongehuset som ledet frem til intervjuet hvor prinsen gravde sin egen grav. Prinsen benekter fortsatt overgrepsanklagene, men det førte til at han ble fratatt offisielle plikter.

Martins film er sober og holdes i en gammeldags i stil som sender tanker til noir-thrilleren. Regissør Philip Martin tar en kjent historie og gjør den både spennende og engasjerende. «Scoop» er kort, stramt fortalt, underholdende og godt spilt. Den roter seg ikke bort i psykologi og personlige følelser.

I 2019 var BBC midt i en omorganisering, og alle var redde for å miste jobben. Produsent Sam McAlister (Billie Piper) var en av dem. Hun trengte «den» saken.

Filmen følger to parallelle løp. Skildringen av BBC-redaksjonen, hvor Maitlis spilles stringent av Gillian Anderson, er nok ganske korrekt. I tillegg følger vi prinsens privatsekretær Amanda Thirsk (Keeley Hawes). Hun tok avgjørelsen om å tillate intervjuet.

Vi blir med inn bak fasaden på Buckingham Palace, og her har nok filmskaperne tatt seg visse kunstneriske friheter. Vi treffer prinsen selv, glitrende spilt av Rufus Sewell, bokstavelig talt med buksene nede. Scenen er på grensen til respektløs. Jeg tviler på at det hadde vært mulig før «The Crown». Nå er det meste lov.

Selve intervjuet utspiller seg nærmest som en westernduell. Spenningen dirrer mellom Sewell og Anderson. Sewell lager ikke et enkelt portrett av prinsen. Han viser oss en kompleks karakter som kan være sjarmerende, mens han fossror kjappere enn roerne ved Oxford og Cambridge.

«Scoop» lener seg på journalistfilmer som «Alle presidentens menn» og «Spotlight». Jeg tror filmen også vil fenge folk som ikke jobber i bransjen, for den gir et godt bilde av BBCs forhold til kongehuset.

Sekvensen hvor journalistene nærmest går i stå over rojale tekopper skaper humor, men filmen er best er når den avkler kongehuset. Det at ingen i kongehuset forsto at reaksjonene måtte bli negative, virker helt uforståelig. Det viser hvor privilegerte og fjerne de er fra vanlige folks liv og tanker.

Filmen får også frem hvordan de har vært vant til å kunne dirigere mediene. Sykefraværet til Catherine, prinsessen av Wales, er et ferskt eksempel på at de ikke har lært. De er ikke vant til at noen våger å stille dem til veggs.

Maitlis og McAlister hadde ingen slike kvaler. Og godt er det. Filmen er et solid, om ikke innovativt, innlegg i debatten. Den viser hvor viktig det er at mediene stiller kritiske spørsmål også til kongehuset.