«Io Capitano» byr på mektig flukt med magnetisk hovedrolle

Den såkalte europeiske flyktningkrisen har gitt oss en rekke filmer som skildrer de nær apokalyptiske seilasene over Middelhavet. Ofte skildres flyktningene som så desperate at de sjelden får vist frem sine humane sider, sine drømmer og lengsler.

Denne episk anlagte italienske filmen vil bidra til å endre denne ensidige fremstillingen. Den forteller ikke historien om hva som skjer når flyktningene ankommer Europa. Her får vi isteden vite mer om hva de forlater, og hva det koster, rent menneskelig og økonomisk, bare å komme seg på båten til Italia.

Likevel, til tross for ufattelige prøvelser underveis, er ikke dette en elendighetsbeskrivelse. De to sentrale rollefigurene, 16-åringene Seydou og Moussa, er ikke lutfattige i afrikansk målestokk. Men de er unge og fulle av drømmer om et liv i Europa.

De sulter ikke, men ser heller ingen fremtid i å leve trangt med storfamilien og ta strøjobber. De forlater Dakar i Senegal av stort sett samme årsaker som nordmenn som søkte lykken i Amerika for 150 år siden.

Seydour og Moussa har en forestilling om at de kan lykkes som musikkartister i Europa. De er i en alder der de tror at alt er mulig, at ingenting kan holde dem tilbake. Denne naiviteten er deres fremste handikap, men også største styrke. Uten denne optimismen vil de aldri kunne nå nordspissen av Afrika.

Vi ville heller ikke identifisert oss med deres prosjekt om ikke særlig hovedpersonen Seydour hadde et så stort og håpefullt hjerte. Han er det nærmeste vi kommer en helt i dette dramaet som tar oss med på to monumentale odysseer – først gjennom Sahara-ørkenen og så til slutt over Middelhavet.

På deres vei møter de menneskesmuglere og væpnede grupper av ymse slag som alle utnytter dem. Men de møter også på vennlighet og sjenerøsitet der de minst kunne vente det. Det er en mektig fortelling som noen ganger minner mer om Odyssevs mytiske reise enn noen dokumentarisk anlagt skildring av vår tids flyktningruter.

Her er vanvittige prøvelser, svik og selvoppofrelse, men også øyeblikk som fremhever det vakre og sensuelle ved det fellesskapet guttene vokser opp i. Og ikke minst: kontinentet Afrikas uendelighet.

Noen vil huske den italienske regissøren Matteo Garrones gjennombruddsfilm «Gomorra». Her ga han oss kanskje den beste dramatiseringen av vår tids italienske mafia (som også senere ble en dramaserie).

Han har tidligere vært kun opptatt av italienske temaer, men har denne gangen gått langt utenfor komfortsonen ved å omfavne et afrikansk tema. Han ble inspirert av den virkelige historien om en 15-åring som ble tvunget til å fungere som kaptein på en overfylt fiskebåt med flyktninger.

Garrone viser en fortrolighet med afrikansk kultur, særlig gjennom et dynamisk musikkspor og en detaljrikdom i skildringen av guttenes hjemsted.

Noen vil kanskje stille spørsmål ved om han som utenforstående har rett til å fortelle denne historien. Filmen mangler kanskje en sterk lokal autentisitet, men det er heller ikke noe Garrone tilstreber.

Den kunstneriske visjonen bærer uansett hans karakteristiske stempel. Han får virkelig vind i seilene med fotograf Paolo Carneras storslåtte sveip over de afrikanske landskapene. Men også fotografens sensitive nærbilder av ansiktene vi møter på denne strabasiøse ferden. Mørk hud mot måneskinn har en egen spesiell glans, i kontrast til lysere hud.

Garrone fant ikke Seydou Sarr på research i Dakar, men på Tiktok. Han er helt sensasjonell i hovedrollen. Det er ikke ofte man ser en debutant som så naturlig finner seg til rette foran kamera. Han bare vokser som karakter gjennom filmen. Jo større prøvelser, desto mer henter han ut av rollen.

I den siste halvtimen på ferden over havet blir han helt magnetisk. Dette kunne fort blitt enda en film om en unggutt som mister uskylden i møte med all verdens ondskap. Men Sarr tilfører rollen en verdighet og åpenhet som loser oss forbi den bunnløse kynismen som truer med å trekke ham ned.

Vi heier ikke nødvendigvis på ham fordi vi mener det er rettferdig. Nei, vi heier på ham fordi han gjør seg fortjent til det. Hans karisma og gryende vilje til å kjempe gjennomsyrer filmen. Vi kan rett og slett ikke få nok av ham.

Kjemien hans med Moustapha Fall i rollen som bestevennen Moussa er også en kvalitet i seg selv. De har virkelig noe unikt sammen. Å si at Sarr kan nå langt som skuespiller er et understatement. Han er allerede en stjerne som skinner klart.