Jo mer Jon Fosse, desto bedre

Jon Fosse skildrer eksistensiell uro på genialt vis. I tekst, vel å merke. For sitt ruvende og originale forfatterskap mottok han Nobels litteraturpris i 2023. Ute i verden er han mest kjent for sine teaterstykker, men han har også skrevet romaner og dikt. Få har visst at han i 1997 også skrev et filmmanus. Ingen ville finansiere filmen på 90-tallet. Fosse ble regnet for som sær og smal. Den prestisjetunge nobelprisen åpnet endelig døren for denne filmen, men er Fosse egentlig filmbar?

«Kjærast» er regissert av Erik Poppe, som står bak storfilmer som «Kongens nei» (2016) og «Quislings siste dager» (2024). Han har også justert manuset.

Filmen følger Asle og Gerd gjennom omtrent ti år i en navnløs bygd på Vestlandet, fra det første møtet på en pub, via forelskelse og familieliv, til avstanden mellom dem blir skjebnesvanger.

Dramaet borer i hva som skjer når kjærlighet finnes, men menneskene ikke klarer å uttrykke det de trenger fra hverandre. En av scenene illustrerer dette godt:

En sju år gammel gutt sitter i en robåt med faren, Asle, og bekymrer seg for at vannet er dypt. Faren skal snart reise til sjøs på jobb, og gutten frykter at han skal drukne. I denne enkle scenen finnes mye av det som gjør «Kjærast» sterk: uroen for å miste det man elsker, de usagte følelsene og naturen som både er vakker og truende.

Jon Fosse er en mester i å skildre mennesker som ikke har ordet i sin makt. De vet ikke hva de skal si – eller våger ikke å si det. Fosse har også tidligere gitt oss noen makeløse portretter av parforhold i krise hvor kommunikasjonen har gått i stå, som i romanen «Naustet» (1989) og teaterstykkene «Namnet» (1995) og «Nokon kjem til å komme» (1996).

Filmen er aller best og mest Jon Fosse-aktig nettopp i replikkvekslingene. I mange av tekstene hans gjentar figurene ofte seg selv, eller hverandre. Det enkle, melodiske språket har en uforlignelig rytme og driv. I de beste partiene i filmen, får vi overført dette på lerretet. Takket være de gode skuespillerne, og utmerket foto og klipping, føles «Kjærast» aldri som filmet teater.

Erik Poppe og hans team har virkelig truffet blink med valg av skuespillere. Leo Magnus de la Nuez og Kristi-Helene Giæver Engeberg spiller overbevisende i en stille film. Når dialogen er knapp, fortettet og ladet, oppstår det en uro mellom ordene. Blikk, pauser og berøringer sier resten.

Engeberg gjør karakteren Gerd forholdsvis lett å forstå, også når hun er avvisende. Asle er mer lukket og dermed vanskeligere å komme innpå. Det er en skjevhet i forholdet. Gerd prøver å få ordene frem, mens Asle stadig velger tausheten.

Også unge Audun Gallefoss er fantastisk god i rollen som den sju år gamle sønnen. I scenen om bord i robåten formidler han barnets frykt uten å overspille den.

Filmens største dramaturgiske problem er at den bruker for lang tid på å etablere en tydelig konflikt. Den vakre vestlandsnaturen og de glimrende skuespillerne er med fra første bilde, men historien vekker ikke umiddelbart interesse. Det minner for mye om bilder og figurer man har sett før, til og med i reklamefilmer som spiller på natur, ung forelskele og nostalgi.

Først etter 25 minutter får «Kjærast» skikkelig særpreg og en dramatisk klo hvor det blir tydelig hva som står på spill. Og etter halvannen time eksploderer familiedramaet for alvor. I originalmanuset er myndighetene involvert i denne delen, men Poppe har skrevet dem ut. Det gjør konfrontasjonen både mindre realistisk og mer forsonende.

Et annet grep bryter dessuten med filmens ellers tilbakeholdne uttrykk. Poppe legger inn et lydspor hvor Kåre Conradi leser en engelsk oversettelse av Fosses dikt «I det brå». Det føles som om filmen plutselig forklarer en stemning den ellers har vært klok nok til å la oppstå gjennom bilder, pauser og skuespill. Fosse trenger jo ikke å bli oversatt for at uroen hans skal merkes.

Filmen er spilt inn flere steder på Vestlandet. Fotograf Andreas Johannessens («Demring») slående bilder av tåke, regn, forblåste kaier og smale veier gjør landskapet til en aktiv kraft i fortellingen. Naturen på Vestlandet fremstår som vakker, men aldri ufarlig, et sted hvor avstander både kan måles i kilometer og i stillhet.

Erik Poppe har laget en stillferdig og visuelt sterk Fosse-filmatisering, men ikke en film som alltid makter å gjøre stillheten dramatisk.