Viker ikke unna nynazistenes vold

Knivangrepet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001 var det første rasistiske drapet i Norge etter annen verdenskrig – men ikke det siste.

Ingvild Søderlinds stramme, velspilte og høydramatiske spillefilm har et analytisk blikk på hvordan det rasistisk motiverte drapet kunne skje.

Regissør og manusforfatter Søderlind («Alle utlendinger har lukka gardiner», 2020) er selv fra Holmlia. Her imponerer hun med en god miljøskildring. Filmen gir inntrykk av at hun kjenner hver sti, gangbro og trapp i området – en detaljrikdom som gjør hatets geografi skremmende nær og gjenkjennelig.

Spillefilmen starter med en høydramatisk scene som viser det nådeløse drapet på Benjamin Hermansen. 15-åringen er godt spilt av Elikem Leon Akpan. Han portretterer Benjamin som en utadvendt, livlig og meningssterk gutt, som man føler man kjenner godt etter å ha sett filmen.

Rettssaken, som begynte ett året etter, utgjør filmens rammefortelling. Selv om denne dramafilmen hopper frem og tilbake i tid, er tidslinjen lett å følge. Den tettpakkede historien har stor fremdrift og mye ungdommelig energi, men blir aldri heseblesende.

De mange ungdommene i filmen spiller godt, og Laila Goody gir oss en bunnsolid tolkning av Benjamins mor, Marit Hermansen (1955–2019).

Produksjonsdesigner Ragnhild Juliane Sletta, kostymedesigner Alva Brosten og sminkør Cecilie Aadnevik har også lykkes med å gjenskape tiden rundt 2001 på imponerende vis. Både foto, klipp og musikk bidrar til den treffsikre tidskoloritten.

Mange detaljer og faktaopplysninger i denne spillefilmen overlapper med det som har kommet frem om drapet i dokumentariske verk, som i Anne Bitschs solide dokumentarbok «Brorskapet» (2021) og NRKs gode podkast «Drapet på Benjamin Hermansen» (2018). En tekstplakat i starten presiserer likevel at filmskaperne har tatt seg noen kunstneriske friheter.

Filmen skiller seg tydelig fra fjorårets utflytende dramaserie for ungdommer, «Etter Benjamin» på NRK, ved faktisk å vie plass til nynazistene som drepte Benjamin. Spesielt knivstikkeren Joe Erling Jahr (Magnús Blöndal Jóhannsson) skildres inngående.

I oppveksten opplevde Jahr omsorgssvikt, og som 14-åring ble han banket opp på T-banen av flere mørkhudede ungdommer. Dette er blant annet godt dokumentert i Anne Bitschs bok. Både i boken og filmen bidrar dette til å forklare hvorfor Jahr utviklet aggresjon mot mørkhudede og søkte seg til det nynazistiske miljøet for beskyttelse.

«Vi drar på apejakt», sier han i filmen til de to andre domfelte den kvelden de drepte Benjamin.

Skildringen av Jahr vanskelige oppvekst er ikke spekulativ – for filmen fratar ham aldri ansvaret for det brutale drapet. Snarere greier filmen å peke på en miks av omstendigheter som kan føre til at sårbare ungdommer søker seg til ekstremistiske miljøer.

25 år etter drapet er det på høy tid å få en spillefilm som viser nynazistenes vilje til vold. Spesielt viktig blir «Drapet på Benjamin Hermansen» når rasisme og høyreekstreme holdninger igjen blomstrer i Norge. Ifølge PST ser de nå en økning i høyreekstrem ekstremisme blant unge nordmenn.

Spillefilmen skildrer hvordan Benjamin og andre minoritetsungdommer ikke følte at datidens politi tok dem på alvor når de sa ifra om at de ble hetset og truet av nynazister. Filmen blir slik sett et ekko til vår samtid. Også i dag er det minoriteter som forsøker å si ifra om at målrettet trakassering må tas mer på alvor av storsamfunnet.

Filmen plasserer nynazistenes vold nettopp som en del av et lokalt økosystem, ikke som en plutselig eksplosjon som var umulig å forutse. Filmen fungerer som et varsel, fordi den viser hvordan hat kan spre seg når det møter passivitet fra omgivelsene.

«Drapet på Benjamin Hermansen» er et fengslende drama om en skjellsettende tragedie i vår nære historie. Med sine unge hovedpersoner, og gripende portrett av en mor, bør den kunne treffe både ungdommer og voksne.

Det er blitt en usentimental film – men når rulletekstene kommer sammen med autentiske bilder av Benjamin og moren, er det umulig å holde tårene tilbake.