NRK har allerede fått kritikk for sitt første mikrodrama, og det før noen har sett «21 dager». «De trenger ikke drive folk til disse plattformene som er så kyniske», sa Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen til Kampanje tidligere i uken.
Det er en gyldig kritikk. Mitt umiddelbare problem med «21 dager» er derimot at formatet som NRK eksperimenterer med, ødelegger historien.
Men la oss gjøre som i «21 dager», spole tilbake og se på hva dette fenomenet er. Mikrodramaer er serier med korte episoder, presentert i vertikalt format. Høydeformatet er tilpasset mobiltelefoner. Det startet i Kina i 2018, men har med årene fått globalt fotfeste.
Et mikrodrama går kjapt, eller som NRK stolt sier: «all dødtid er kuttet bort». Hver episode – mellom ett og tre minutter – må sette en krok i øynene våre. Underholdningsbransjens mest nådeløse format for drama? I hvert fall så langt!
June går bananas
Sjangeren har de seneste årene skaffet seg pene markedsandeler. I Norge er NRK først ute blant de store aktørene, under mantraet om å «treffe folk der de allerede er». Altså sørge for at et ungt publikum som ser på mobilen, fremdeles får NRK-logoen på hornhinnen i ny og ne.
Men nok dødtid, mer om livet til en jente i 20-årene, klar for å kjøpe leilighet med meglerkjæresten i Oslo. June er hos legen, noen dager etter at hun har fått beskjed om at hun har tre uker igjen å leve. I løpet av disse dagene har hun tatovert «Carpe Diem» i pannen og gått bananas i en improvisert «bucket list» av flauser, ligging og kredittkortgjeld.
Nå – i seriens første tre sekunder – får June vite at hun har lengre tid å leve. «Hæh!?» roper June under tattis og falsk pels. Hun ber om å få spole tilbake. Episodene tar oss gjennom kaotiske dager med hedonisme, keramikkurs og gi-faen-mentalitet. Med på reisen (uten dødtid!) er kjæresten Thomas, flørten Theo og keramikklærer Sol.
I «21 dager» spiller Anne Krigsvoll keramikklæreren Sol, som hentet ut fra en vill Roald Dahl-historie. Foto: NRK
Genial Anne Krigsvoll
Isolert sett er de første episodene solide. Her har serieskaper Caroline Glomnes (som laget fengende «Cammo» for NRK) et stødig grep på anslag, historie og regi. Hedda Gundersen Gullikstads ansikt agerer åpent og raskt når hun stikker det frem mot kamera.
Det klippes raskt fra handling til reaksjoner. Lydmiksen fungerer medrivende. Nærbildene som skal poppe ut av skjermen vi holder i hånden, er gode.
Håndverket er bra, men den kunstneriske genistreken er å gjøre Anne Krigsvoll til keramikklærer Sol. Hun er en herlig heksete karakter som minner om Roald Dahls mest skremmende kvinner, samtidig som hun gir Junes følelsesliv stort albuerom.
Publiseringsmetoden gir serien et problem. Episodene slippes daglig i rekkefølge på Tiktok og Instagram, men selv episodene i sesongens siste halvdel jager seriens første seer. NRK kan jo aldri vite hvilke episoder algoritmen hos Tiktok eller Instagram sender til passive scrollere.
Derfor baller det på seg med gjentagelser. Krokene som skal fange seeren, blir for mange. Gjentagelsene av vitsene blir så hyppige at jeg mister interessen for hva som skjer med June. «Carpe Diem»-vitsen blir for eksempel trøttende. Historien overskygges av formatets krav og NRKs jakt på å treffe publikum.
Hedda Gundersen Gullikstad får tre uker på seg etter en dødsdom fra legen. Da blir det tatovering, Oskar Sylte og falsk pels. Foto: NRK
Hva blir det neste?
På den ene siden skal NRK roses for å gi kunstnere muligheten til å prøve seg i nye formater, og statskanalen gjør slik sett en viktig jobb med kompetanseheving i fagmiljøene.
På den andre siden kan de ikke avfeie kritikken mot at de nå fôrer Tiktok og Instagram med innhold skreddersydd for dem.
I formatets hjemland, Kina, ble det publisert et KI-generert drama hvert halvannet minutt i januar 2026. Topp 100-listen for mikrodrama inneholdt samme måned 38 prosent KI-generert innhold. Blir KI-generert drama den neste trenden NRK skal prøve seg på for å være først?
