Årets spenstigste skrekkfilm

Jeg var tenåring da skrekkfilmen var på sitt mest skitne og spekulative. Særlig undersjangeren slasherfilm herjet på video og noen ganger kino, med kjente filmserier som «Fredag den 13.» og «Nightmare on Elm Street».

På video var katalogen mer famøs, med «Sleepaway Camp» (1983) som en av de nesten parodiske tilskuddene til sjangeren. I sin nye film anvender Jane Schoenbrun denne glemte filmen som et løst utgangspunkt for en original og humørfylt lek med sjangeren.

«Sleepaway Camp» heter her «Camp Miasma», en nesten glemt slasherfilm som en stund var en lukrativ franchise for produsenten. Noen tiår er gått siden merkevaren gikk i hi. Et filmstudio bestemmer seg for å gjenoppvekke filmserien med en ny og moderne versjon.

For virkelig å komme i kontakt med tidsånden hyrer de den skeive, unge filmskaperen Kris (Hannah Einbinder) som nylig hadde en hit på Sundance-festivalen. Studioet vil ha noe «nytt og woke», som Hollywood-agenten til Kris antyder.

Det viser seg at Kris ikke bare har et nært forhold til «Camp Miasma», men at hun til tider har vært besatt av den. Den åpnet døren inn til slasherfilmens vidunderlige og fryktinngytende verden.

Det er åpenbare fellestrekk mellom Kris og denne filmens regissør. Med sin gjennombruddsfilm «I Saw the TV Glow» (2024) ble den ikke-binære Schoenbrun også utropt til den amerikanske indiefilmens nye stjerneskudd. De parodiske møtene med Hollywood i filmen er visstnok basert på egne erfaringer.

Dette kunne fort ha endt opp som en ganske hjerteløs satire. Men Schoenbrun er altfor ambisiøs til å nøye seg med det. Dette er en film med et bankende hjerte for amerikansk B-kulturs kanskje mest utskjelte eksportartikkel.

Og den kunne aldri ha fått et så glødende hjerte uten Einbinder og den uforlignelige Gillian Anderson i de to sentrale rollene.

Sistnevnte spiller den glemte filmstjernen Billy som var

final girl

i den første Camp Miasma-filmen. Hun har takket nei til alle tilbudene om å spille i oppfølgerne, men går med på å møte Kris.

Som en slags Norma Desmond i «Sunset Boulevard» (1950), men langt mer sympatisk, forfører hun Kris. Det skjer ganske subtilt. Billy sitter på koden inn til det universet Kris skal forsøke å lage film av. Men ikke bare det: Hun hjelper Kris med å ta eierskap til filmprosjektet – et eierskap som er forbundet med hennes egen seksualitet.

Som skeiv filmskaper er Kris pinlig klar over slasherfilmens lange historikk som transfobisk. Og «Camp Miasma» er en av verstingene. Filmens massemorder er en hevner som ble mobbet til døde på campingplassen Miasma på grunn av sin kjønnsidentitet.

Kris vil tilføre filmserien noe subversivt, noe som kan gjenopprette denne filmhistoriske uretten overfor de ikke-binære. Billy tilhører en annen generasjon som ikke forstår hennes akademiske tilnærming.

Denne avstanden mellom dem er varm og humoristisk skildret. Anderson slipper her unna med en halsbrekkende tolkning. Hun spiller rollen med en visshet om sjangerens iboende «

campe

» ironi, men viser samtidig en grunnleggende empati med Kris. Det er bare den underlige sørstatsaksenten som virker for mye av det gode.

Schoenbruns sjangerbevissthet er stort sett upåklagelig, noen ganger briljant. Formmessig kan dette likevel fremstå som et salig kaos for de uinnvidde. Her er komplekse metanivåer,

faux

-arkivfilm, glorete kulisser og parodiske blodfontener – i tillegg til den obligatoriske skitne slasher-realismen.

Men Anderson og Einbinder holder dette sammen med en hypnotisk kjemi. Om Schoenbruns blodfontener løper løpsk iblant, er det bare en overivrig bekreftelse på Billys beskrivelse av hva slasherfilmen var for henne: «Flesh and fluids, that’s all it was».