Rettsprosessene mot naziregimets lederskikkelser forbindes ofte med Hannah Arendts beskrivelse av «ondskapens banalitet». Nesten alle de tiltalte under Nürnbergprosessen pekte på at de bare fulgte ordre. De var ledd i en kommandokjede.
Men én mann, Hermann Göring, stakk seg ut. New Yorkers utsendte journalist Janet Flanner beskrev Göring som den eneste som faktisk så ut til å nyte oppmerksomheten under Nürnbergprosessen: «Han kombinerte sjarm, humor og selvtillit ... Han var imponerende selvbehersket, karismatisk og fast bestemt på å gjenopprette autoritet selv som tiltalt.»
Filmskaperne bak denne nye dramatiseringen av prosessen har sannsynligvis lest Flanners beskrivelse av Hitlers nestkommanderende. Russell Crowe i hovedrollen har garantert lest den. Han ser ut til å dele Flanners fascinasjon for Görings vidd og intelligens.
Michael Shannon i rollen som Robert H. Jackson Foto: Scott Garfield
Det var en hensynsløs intelligens, men likevel en intellektuell kapasitet anklagerne under prosessen ikke hadde regnet med.
Mye av denne filmens kvaliteter finner vi i Crowes effektive og kontrollerte tolkning. Men han er ikke alene. Ofte må han vike plassen for det nærmeste vi kommer en hovedperson, den amerikanske psykiateren Douglas Kelley (hvis bok filmen delvis er basert på). Men Rami Malek finner aldri et tyngdepunkt han kan stå på i sin fortolkning. Vi vet aldri hvor vi har ham.
Problematiske arkivopptak
I det ene øyeblikket er han en opportunist som drømmer om å bli Görings fortrolige og skrive en sensasjonell bok om naziprofilen. I det neste øyeblikket er han Nürnbergprosessens samvittighet, klar for å flagge en ny humanisme på vegne av etterkrigstiden.
Oppdraget fra amerikanske militære myndigheter var tydelig nok. Kelley skulle gi en psykiatrisk evaluering av Göring og komme med ytterligere informasjon som kunne være nyttig for en effektiv rettsprosess. Dette siste lå mer implisitt i oppdraget og var noe Kelley selv ikke la vekt på i begynnelsen.
Han utvikler et slags vennskap med Göring som er langt mer hjertelig enn det for eksempel Peder Olsen fikk til med Quisling i «Quislings siste dager».
Kelley liker nazilederen og opplever at det er gjensidig. Ja, det gjør ham opprømt, med tanke på hvilken faglig og økonomisk gullgruve han sitter på i form av en bok.
Göring så ut til å nyte rampelyset i Nürnberg. Foto: Scott Garfield
Av en eller annen grunn har ikke amerikanske militære myndigheter preppet Kelley om omfanget av holocaust. Han har derfor langt mindre moralske anfektelser enn vi har i dag. Det er først senere i filmen, under rettssaken, at Kelley får se de rystende bildene fra utryddelsesleirene.
Dette brutale bruddet med filmens fiksjonsunivers er ikke akkurat elegant utført. Disse arkivopptakene av likhauger og avmagrede kropper er fortsatt like opprivende å se. Spørsmålet er om de hører hjemme i en film som tar så mange dikteriske friheter og snarveier. Bare det å anvende arkivopptak av bulldosere som skuffer vekk likhauger i en underholdningsfilm, er dypt problematisk.
Oscar-verdig Crowe?
Det er laget mange filmer om Nürnbergprosessen. Den mest kjente er «Judgement at Nuremberg» fra 1961. Underlig nok oppleves ikke denne nye filmen som noe mer moderne enn Hollywoodfilmen med Spencer Tracy – om vi ser bort fra arkivopptakene.
Den har med sine 150 minutter alle ytre trekkene til et såkalt prestisjedrama. Den kan skilte med tidligere Oscar-vinnere i de to sentrale rollene, anerkjente karakterskuespillere i biroller (Michael Shannon og Richard E. Grant som amerikansk og britisk anklager).
Den har et høyt budsjett og et konvensjonelt, ja, nesten gammelmodig formspråk. Men manusforfatter og regissør James Vanderbilt er ingen Steven Spielberg. Han er heller ingen Jonathan Glazer som nylig fornyet Holocaustsjangeren med «The Zone of Interest». Det er for mange overflødige scener og overtydelige eksposisjoner og replikker.
Göring stakk seg ut under rettsprosessen i Nürnberg – også visuelt. Foto: Scott Garfield
Man kan si mye godt om Rami Malek, men her kommer han ikke til sin rett. Han åpner opp rollen, men mer som en Pandoras eske av sprikende personlighetstrekk og handlinger. Kanskje var Kelley uforutsigbar av natur, men det fremstår ikke helt troverdig på film.
En utilsiktet konsekvens av rollens omskiftelighet er at det indirekte styrker Göring. Han fremstår som klarere og tryggere i forhold.
Mye av spenningen er knyttet til om det amerikanske og britiske aktoratet makter å holde overbevisende innlegg som slår ettertrykkelig fast skyldspørsmålet. Her er det den britiske anklageren som redder dagen med en retorisk felle den ellers så suverene Göring ikke kan unngå.
Crowe leverer en innsats som kan være en Oscar-nominasjon verdig. Det spørs om det likevel er nok. Filmen mangler en klar visjon om hva den vil.
