Hvordan håndtere sorgen etter et selvmord i nær familie? 31-åringen Wilde opplever at hennes beste venn, lillesøsteren Marin (28), ikke lenger orker å leve.
Allerede i 12-årsalderen begynner Marin å slite med livsviljen. Bare storesøsterens støtte og omsorg får henne til å holde ut – tross kriser og tvangsinnleggelser. Men så er det slutt. Hun ber om Wildes aksept for å avslutte livet. Men ikke bare det: hun ønsker at det skal skje uten drama. En dag varsler hun om tidspunktet.
Det er da søstrene tar en av de merkeligste avskjedene jeg har sett på film. De står sammen utenfor leiligheten der hun kommer til å ta sitt eget liv – og de filmer hvordan de tappert forsøker å ta en humørfylt avskjed.
Svart humor
For Wilde blir tyngden av det hele i ettertid så overveldende at hun går inn i en depresjon. Når den som går bort ber deg om lov til å ta sitt eget liv, blir dette ansvaret ekstremt komplisert.
Kunne Wilde gjort ting annerledes? Kunne familien ha reagert på en annen måte da Marin som 12-åring åpnet seg om de tankene hun hadde?
Marin og Wilde Siem – hovedaktørene i dette uvanlige dramaet fra virkeligheten. Foto: NFD
Alle som har familiemedlemmer med tunge psykiske lidelser, eller har mistet noen under lignende omstendigheter, vil kjenne igjen Wildes kompliserte følelser og sorgprosess. De vil også kunne gjenkjenne hvordan Wilde og hennes søstre får utløp for sorg og traumer gjennom kullsvart humor. Men bare inntil et visst punkt.
Vanligvis holder familiemedlemmer som har opplevd noe traumatisk den interne humoren til innvortes bruk – den kan bli vanskelig å forstå for utenforstående. Her får vi full tilgang til en søskenflokk som kan spøke med det meste som har med lillesøsterens selvmord å gjøre.
Triggende?
Det vil kanskje støte de fintfølende. Selv opplevde jeg det som nesten befriende. Filmen gir ingen skråsikre svar på hva som er riktig måte å sørge på. Marin er, så lenge hun er i live, delaktig i denne uhøytidelige vitsingen med sin forestående død.
I de få opptakene vi ser av henne, gir hun inntrykk av å ha levd og reflektert lenge nok til at hun kan ta beslutningen med full tyngde. Er livet så hellig at man bare skal holde det gående, selv om det ikke er til å holde ut?
Filmen flyr høyt og lav i tone og emosjoner. Foto: NFD
Det er slike spørsmål som gjør filmen så anvendelig til det som åpenbart er dens fremste misjon: å vekke samtaler og debatt om selvmord. Og debatt vil den utvilsomt vekke. Dette er en film for voksne mennesker om et komplisert tema som selvsagt kan trigge noe i sårbare personer. Derfor er aldersgrensen på 15 år viktig.
Tydelig nok?
Bare så det er sagt: Vi får aldri se Marins selvmord. Men siden Wilde er medfilmskaper, er filmteamet implisert på en måte som er uvanlig. Kanskje burde filmskaperne vært enda klarere på at filmen ble initiert først etter at selvmordet fant sted?
Nå kan man gjennom opptakene med Marin få inntrykk av at teamet visste om det planlagte selvmordet samme kvelden. Men det var det bare Wilde som visste.
Hun har selv skrevet manus og deler regien med den erfarne regissøren Sigve Endresen. Hun er sjenerøs og modig foran kamera. Hun formidler en uvanlig krevende tematikk med en noen ganger livsbejaende lett tone.
Det betyr selvsagt ikke at Wilde eller familien tar for lett på Marins handling. Men tar filmen for lett på det? Jeg synes ikke nødvendigvis det. Den overlater isteden til oss å reflektere over disse spørsmålene.
Visuelt spennende kan ikke filmen beskyldes for å være. Her er det primært talking heads som driver handlingen. Det er først og fremst den viktige påfølgende samtalen som rettferdiggjør valget av kino som kollektivt visningssted.
