Alle som er oppvokst på bygda eller i en småby rundt om vårt langstrakte land, kan nok kjenne seg igjen i «Fuckings bygda».
Mariam har et mildt sagt anstrengt forhold til Vinstra, som ligger idyllisk til i Gudbrandsdalen. Det er typisk et sted man stopper for en kaffepause når man kjører Oslo-Trondheim.
Mariam vil helst ikke ha kaffepause der en gang. Hun skal bli kunstner, og det blir man i Oslo, ikke på Vinstra. Hvor mange kunstprosjekter hun driver med, er en annen sak. Hun er mest opptatt av å ta dop, drikke og feste.
Da søsteren Katrine ringer og trenger hjelp, drar hun likevel tilbake.
Regissør Frøydis Fossli Moe, som riktig nok er fra Oslo, ikke bygda, har en fin teft for hva som driver Mariam til å feste vilt i hovedstaden. Kanskje er det ikke bygda som er problemet, men noe helt annet.
Bisarr situasjon
Utgangspunktet for Fossli Moes historie er en bisarr situasjon perfekt egnet som utgangspunkt for en sår indie-komedie med dramatiske undertoner. For tre år siden døde faren, men det viser seg at urnen hans ble forvekslet. De har altså begravd en fremmed.
Mina Dale spiller den festglade Mariam. Foto: Norsk Filmdistribusjon
«Fuckings bygda» handler ikke så mye om by mot bygd, men om to søstre som ikke har bearbeidet sorgen etter farens død. Mariam (Mina Dale) fester, mens Katrine (Vilde Moberg) er den ansvarsfulle. Hun er sykepleier og bor fortsatt i barndomshjemmet sammen med gullfisken Gunnar.
Da de står der med urnen til faren, dukker gamle søskentraumer opp igjen. Hva skal de gjøre nå?
Lavbudsjett med sjarm
«Fuckings bygda» fikk publikumsprisen ved både Oslo Pix og Oslo Fusion International Film Festival i fjor. Fossli Moe og co-produsent Maria Wiik dekket alle utgifter fra egen lomme. Du ser at den er laget på et lavt budsjett, men det er en del av sjarmen.
Det er brukt få innspillingssteder, og regissøren benytter seg av det naturlige sommerlyset. Hun får god drahjelp av Mina Dale og Vilde Moberg. De har god kjemi og spiller de to søstrene med åpenhet og modig sårhet.
Jeg kunne likevel ønsket at Fossli Moe og Wiik hadde brukt litt mer tid på å skrive ut dialogen mellom Mariam og Katrine. Nå blir mye sagt i sekvenser med liksom småslåssing. Dermed kommer du ikke nært nok inn på de to, og noen løse tråder flyr av gårde. Filmen kunne godt gravd dypere.
Til tross for det er «Fuckings bygda» en småmorsom og til tider rørende film. Jeg tror vi kommer til å se store ting fra Frøydis Fossli Moe fremover.
