«Midtsommernatt» er pen å se på, men litt tam

Familiefesten er et yndet tema på film og TV. Det er ikke rart. Når familier samles, faller skjeletter ut av skap og dystre hemmeligheter ødelegger perfekte fasader.

Det er ikke rart at serieskaper Per-Olav Sørensen har kastet seg over temaet og lagt festen til sankthansaften.

Det hele starter med at Carina, spilt av den alltid fabelaktige Pernilla August, trygler sin ektemann Johannes (Dennis Storhøi) om at i år må de feire svensk midtsommer. Den norske feiringen er så kjedelig, sier hun.

Dermed er det duket for selskapsleker, drikkeviser, «midsommarstång», intriger, utroskap og andre store og små katastrofer. Sørensen går seg litt bort i festen. Vi får lange sekvenser med leker, dans og spising. Men hvor morsomt er det egentlig å se på at folk fester? Det er ikke så veldig spennende.

Ekteparet har vært gift i over 30 år, men selvsagt hviler det en mørk skygge over festen. Carina har en hemmelighet, og den vil hun annonsere under det festlige laget.

Med på festen er hele familien med døtre, kommende svigersønner, onkler, venner og ekskjærester.

Sørensen presenterer oss for et stort rollegalleri, hvor alle skal ha sin egen bakgrunnshistorie. Det slår meg at «Midtsommernatt» muligens ville hatt en klarere dramatisk kurve dersom den var presentert i filmformat, ikke i en serie med fem halvtimes episoder.

Serieformatets oppbygging krever et slags klimaks i hver episode som skal dra deg med videre inn i neste. Det gir en forutsigbar rytme, men det kan bryte ned intensitet i hovedfortellingen. I «Midtsommernatt» er klimakset i hver episode ett tilbakeblikk fra en av karakterene. Alle har de noe å skjule, og de bærer på store hemmeligheter. Her er det alt fra utroskap til alvorlig sykdom.

Til tross for noen innvendinger er det likevel liten tvil om at Per-Olav Sørensen mestrer feelgood-sjangeren til det ytterste. Dette er jo mannen som har gitt oss «Hjem til jul» og «Julestorm», for å nevne noen av hans mange serier.

Familiehemmelighetene som velter ut av de forskjellige i løpet av festen, er gode nok til å skape fine persondrama. Du blir godt kjent med festdeltagerne, men spesielt dype karakterer er det ikke. Det hele bæres frem av sterke skuespillere. Linn Skåber er som alltid en fryd, og Christopher Wollter i rollen som Carinas bror er strålende. Han har funnet seg en ung kjæreste, men får en nyhet i løpet av festen som han ikke vet hvordan han skal forholde seg til.

Dessverre drukner Pernilla August i sin egen historie. De andre trer frem på bekostning av henne. Det er likevel den svenske skuespilleren som sørger for å gi historien lunheten og varmen som trengs for å berøre. Og det gjør den. Selv om gjennomføringen ikke er feilfri, lot jeg meg rive med. Likevel sitter jeg med en besk ettersmak og føler meg litt manipulert.

Alt skjer i idylliske omgivelser i et herskapelig hus et sted langs Oslofjorden. Kulissene, kostymene og den knallblå fjorden gir i alle fall et internasjonalt publikum et litt mer positivt bilde av midtsommerfeiringen enn Ari Asters skremmende «Midsommar».

Til toner fra Vivaldis «De fire årstidene» blir vi lullet inn i en idyllisk sommerdrøm som selvsagt slår sprekker. Du får aldri følelsen av at noe virkelig står på spill, men August gjør det verdt tiden. Jeg liker også at den ikke skrur dramafaktoren opp til et hysterisk nivå. Den holder det «lugnt».

Dermed blir «Midtsommernatt» pen å se på, men like tam som en doven pils i sommersol.