Noen byer er bedre enn andre som lokasjon for krimhistorier. Belfast er en slik by. Som en av årets beste påskekrimserier setter «Blue Lights» Belfast nok en gang byen på kartet.
Belfasts historiske bakgrunn som krigssone fra «The Troubles» gjør den perfekt som lekeplass når unge politirekrutter skal lære seg å gå. Som en gjeng Bambi-barn på isen kravler og sjangler de, mens omgivelsene humrer mørkt.
Vi har sett og lest det før. Nord-Irlands hovedstad har tidligere gjort seg som kulisse i Adrian McKintys fantastiske bokserie om politimannen Sean Duffy. Der tjenestegjorde katolikken Duffy i protestantiske områder av byen. Belfast bød også på seg selv i den nå litt glemte serien «The Fall». Den var Gillian Andersons comeback som etterforsker som jaktet en seriemorder.
Bratt læringskurve
«Blue Lights» tar utgangspunkt i livet og karrieren til tre unge politikonstabler. De er alle i politiets rekruttprogram. Grace Ellis er en tidligere sosialarbeider som starter ny karriere, men har tatt med seg sitt ønske om å redde verden. Det skal skje gjennom at hun setter seg ned på fortauet og snakker pedagogisk med alle byens utslitte innbyggere, én etter én.
Tommy Foster har ikke lært seg å bruke tjenestepistolen. Han er altfor snill, men lærevillig nok til at han er utpekt til en rask karriere. Annie Conlon er ung, tørst og katolsk. Bak den harde fasaden er hun livredd for ikke å lykkes.
Gerry (Richard Dormer) i aksjon. Foto: Steffan Hill / NRK / BBC
Rundt dem på kontoret har trioen mentorer, stressede sjefer og andre rekrutter. Ute i gatene møter de yrkeskriminelle eks-IRA-ere, psykotiske alenemødre og spyttende tenåringer som kaster flasker på dem.
Læringskurven er brattere enn utsiden på et Guinness-glass. Stadig får konstablene beskjed om at et område er Double-O-B. Out Of Bounds. Utenfor rekkevidde. Det er ofte de tyngst belastede områdene, hvor fattigdommen bobler under protestantisk jerngrep fra mektige krimfamilier.
Når én av rekruttene oppdager et mønster i hvilke områder som til enhver tid erklæres utenfor rekkevidde, får «Blue Lights» fyr på bålet. Er det kanskje større ting på spill enn at noen nye politifolk skal bli tørre bak ørene? Det kan du bite deg i batongen på.
Nathan Braniff og Richard Dormer spiller Tommy og Gerry. Som rekrutt og mentor lærer de hverandre å kjenne gjennom jobbing på Belfasts gater. Foto: NRK
Løsningsorientert politi
«Blue Lights» har et grunnleggende positivt syn på verden og politiet, tross den tilsynelatende umulige fastlåste situasjonen rekruttene møter på gaten. Grace klarer tidlig å bruke sine menneskelige egenskaper til å løse sosiale knuter. Gode handlinger gir av og til resultater. Politiet fremstilles mer løsningsorienterte enn kjipe. Alle rollefigurene er grundig tegnet ut. Det er lett å bli revet med av handlingen.
De får alle sine enkle opprinnelseshistorier. Videre utstyres de med svakheter som gjør dem menneskelige. Dermed blir det lett å heie på dem. «Blue Lights» blir en sympatisk serie bak den elendige hverdagen den portretterer.
«Blue Lights» forsøker heller ikke å forklare for mye av den kompliserte politiske bakgrunnen som er en del av hverdagen i Belfast. Den hadde premiere på 25-årsdagen for Belfastavtalen som sikret en slags slutt på borgerkrigen, men det nevnes aldri. Slik oppleves «Blue Lights» som en slags tidskapsel fra nåtiden. Serien reflekterer hvordan en gjeng politifolk med knappe ressurser må forsøke å endre hverdagen, ikke historien.
Stevie Neil (Martin McCann) lærer Grace Ellis (Siân Brooke) hvordan gatene i Belfast fungerer. «Blue Lights» forteller historien om tre politirekrutter som skal lære seg å ta seg av mafiasjefer så vel som psykotiske alenemødre. Foto: NRK
Frekke drittunger og helvete fra kontorpulten
«Blue Lights» er heller ikke en serie hvor ukentlig krim løses i hver episode. I stedet møter vi et lag av folket, fra rene mafiasjefer til fulle karer som nekter å gå fra baren de er kastet ut fra.
Selve krimplottet drives dermed av den dirrende følelsen av at det er et lag med politiarbeid som skjer i skyggene bak rekruttene og deres mentorer. Dét fungerer utmerket. Våre nye hverdagshelter får utfordringer fra alle hold. Om ikke en frekk drittunge på BMX-sykkel kaster en flaske på bilen deres, kan du være sikker på at en politisjef et sted lager helvete fra kontorpulten.
Serien henter mye inspirasjon fra Baltimore-klassikeren «The Wire», men det er enda mer naturlig å se mot Sverige. «Den tynne blå linjen » har sine svakheter, men den forsøker i likhet med «Blue Lights» å si noe om politiets rolle i 2024.
Dét klarer «Blue Lights» med glans. Samtidig som serien er en genuint spennende fortelling om politi og røvere, er den et inderlig byportrett og en sterk rapport fra Belfasts gater.
