Røverhistorie som treffer blink

Allerede da Astrid Lindgren skrev boken «Ronja Røverdatter» (1981), planla hun at den skulle filmatiseres. Mange i dagens foreldregenerasjon ble trollbundet av modige Ronja med det viltre håret i filmen fra 1984.

Fallhøyden er stor og Helvetesgapet nært når man skal lage en ny versjon av et så ikonisk verk. Faren er enorm for at både kritikere og publikum vil hakke løs på serien som ville vetter. Selv pustet jeg lettet ut da jeg så den. Jeg får nesten lyst til å gjøre som Ronja og slippe et vårskrik av glede. For dette er bra – og skikkelig spennende for både barn og voksne.

Serieskaperne har beholdt mye av handlingen i boken – og stemningen fra den originale filmen. For å få nok stoff til tolv episoder, er likevel deler av universet kraftig utvidet av manusforfatter Hans Rosenfeldt («Broen»).

Fortellingen starter høydramatisk. Røverdatteren Ronja blir født på en forferdelig uværsnatt, som ender med at lynet deler Mattisborgen i to. Det nyfødte barnet er blodig.

Her settes standarden for at dette ikke er en glattpolert serie. Den skildrer skitt, vold og sult i middelalderen. Den viser menneskers mørke sider. Selv helten Ronja har diskutable egenskaper. Som tiåring sier hun til «Borkasvinet» Birk at det er «mine reveunger» i «min skog». Hun slår ham i ansiktet.

Historien handler dypest sett om ungjentas oppvåkning. Vi følger Ronja i løpet av noen formative år. Gradvis begynner hun å forstå hvordan verden rundt henne fungerer. Hun modnes til å bli trygg på hva som er hennes egne verdier. Og hun gjør opprør mot sin mektige far.

Kerstin Linden er magnetisk i rollen som Ronja. Til å være så ung (14 år under opptakene) viser hun et usedvanlig stort og presist register.

Også den jevngamle Jack Bergenholtz Henriksson, som spiller rivalen/hjertevennen Birk, imponerer. Birk er for øvrig utstyrt med en så umoderne hockeysveis at bare hipstere vil ha nok humor til å kopiere den.

Nyinnspillingen av Ronja Røverdatter er et prestisjeprosjekt som ble satt i gang av den svenske strømmetjenesten Viaplay. Etter opptakene, men under etterarbeidet, kollapset selskapets økonomi i fjor. Dermed måtte de selge gullet til konkurrenten Netflix.

Nye «Ronja Røverdatter» bærer preg av at den er skapt i gode økonomiske tider. Tilsynelatende er det ikke spart på noe. De fornøyelige middelalderkostymene med delikat fargepalett er forseggjorte.

Mye av innspillingen har foregått i Sverige. Ronjas hjem, Mattisborgen, er filmet på Båhus festning rett ved Göteborg.

Naturen som skildres så levende i Astrid Lindgrens roman, spiller en hovedrolle også i serien. Fossefall, kampesteiner og juv. Ulike årstider. Et yrende dyreliv. Basert på landskapet og lyset vi ser, virker dette å være fotografert i ekte svensk natur.

Men spesielt noen storslåtte oversiktsbilder av Ronjas rike er åpenbart skapt av datamaskiner. De glorete bildene blir en brist i en serie som ellers har et sobert uttrykk.

Serieskaperne sier at de er inspirert av «Ringenes Herre»-filmene. Historiens fantasy-elementer blir riktig så livaktige med dagens teknologi.

Helt fra fødselen av er Ronja omgitt av farer. De ville vettene ligner ekte rovfugler på avstand. I nærbilde minner de litt om hekser. De kan snakke og jakter stadig menneskeblod.

Disse mystiske uvesenene er såpass uhyggelige at de kan skremme de yngste seerne. Netflix har gitt serien 13-års aldersgrense. Det virker unødvendig høyt. Samtidig er det så mye skummelt her at små barn ikke bør se den alene. Både vettene og grådvergene er fryktinngytende.

I tillegg har både Ronja og Birk rasende og voldelige fedre. Giftig maskulinitet og blodige gjengkriger er åpenbart ikke et ferskt fenomen.

Serien balanserer elegant det lyse og mørke i fortellingen. Både de små huldretussene, kjent for replikken «Hvafördådå?», og de tolv røverne i Mattisborgen bidrar med mange morsomme øyeblikk, som i boken.

Derimot mangler noen av de nye karakterene fascinasjonskraft, men flettes likevel greit inn i historien.

I romanen er futen og knektene, som jakter på røverne for å henge dem, perifere skikkelser. I TV-serien spiller de, og landsbyen hvor de bor, en stor rolle. Både futen (Vera Vitali) og landsbyens leder (Pernilla August) er kvinner. Det føles litt krampaktig tidsriktig.

Samtidig vet vi at få forfattere har skapt så sterke kvinneskikkelser som Astrid Lindgren. Dermed er det enklere å godta at denne utvidelsen av universet er i hennes ånd.

Serien slutter dramatisk. På tampen vises glimt fra del to, som skal ha premiere senere i år. Frempekene ga meg tårer i øynene. Denne tidløse røverhistorien river fortsatt i hjertet.