I «Veronika» jobber spøkelsene for å kjede deg i hjel

Betyr «Veronika» et farvel med den nordiske krimthrilleren? Den gjør i hvert fall et godt forsøk. Strømmetjenestenes ønsker har lenge skapt et marked for det verden kjenner som Nordic noir. Dermed har produsenter i nord laget den ene kjappe serien etter den andre.

Innholdet er dessverre blitt strømlinjeformet. «Veronika» er så lite sjelfull at det føles som å lese en uinspirert Wikipedia-artikkel om nordisk TV-krim.

Veronika jobber som politi. Da vi møter henne, er hun på randen av et nytt mentalt sammenbrudd. Hun tygger Sobril som en fotballtrener kjører gjennom en pakke tyggis. Ektemannen Thomas er sanglærer for lokal ungdom. Han forsøker å holde familien samlet. Det er ikke lett når sønnen utredes for ADHD, datteren blir småmobbet av svømmetreneren, og politikona ser spøkelser på høyløs dag.

Da en ung pike blir funnet drept, eskalerer Veronikas visjoner. Er det psykose, eller er hun et bevis på at «Åndenes Makt» hadde rett? Er det mer der ute i skogen enn hva vi vanlige bygdefolk ser?

«Veronika» selger seg inn som en krimthriller. Den hadde vært mer vellykket som kort familietragedie. Eller en crazykomedie om spøkelser, piller og tafatte sanginstruktører. Det eneste mysteriet er hvorfor Veronika beholder jobben som frådende pillezombie.

Krimplottet med forsvunne barn og graving i fortidens mørke er like forutsigbart som i en middelmådig krimroman. Det tar også tre episoder før plottet dukker opp. Innen den tid har seeren sovnet eller forsvunnet inn i mobilen.

Bildene fra innlandet kunne vært hentet fra en tilfeldig skandinavisk krimserie. Ingen av rollene er skrevet ut som interessante karakterer. Alle snakker likt. De har samme syntaks. Dialogen er fargeløs. Politifolkene snakker ikke som ekte politi, men som KI-genererte kopier av slik de har snakket i tidligere nordic noir-serier.

«Har vi noe nytt», spør en politibetjent trøtt på åstedet etter at et lik er gravd opp. «Offeret var pent begravet. Det kan tyde på at gjerningspersonen kjente offeret. Hen brydde seg om henne», svarer etterforsker Nassir flatt. Er han på audition for en krimparodi?

Hovedrollene er autopiloter gjennom et landskap av påklistret mental helse. Mye tid brukes på nøling og stirring ut i skogen. Det reflekterer for så vidt den frustrerende meningsløsheten når depresjon legger seg som et vått teppe over en familie, men det blir ikke god thriller av det. Skummelt er det heller aldri. Spøkelsene jobber mest for å kjede seeren i hjel.

Veronika og Thomas får ingen støtte av omgivelsene. Spesielt politikontoret består av en kommunegrå forsamling av strømmeverdens platteste karakterer. Et forsøk på å etablere et bygdedyr på en kafé forvitrer raskt.

«Veronika» har ikke en eneste spennende person utenom Veronika, som vi tvinges til å få et forhold til. Det mest interessante serien klarer, er å spørre hvordan man reagerer når et familiemedlem sier at de ser døde mennesker på høylys dag? Heller ikke her klarer ikke «Veronika» å skape en diskusjon med seeren.

Det er noe positivt å melde. Den kompromissløse musikken lukker serien inne i et eget univers. Det samme gjelder scenografien, som er gjennomført uspektakulær, slik skandinaviske småkommuner ofte er.

Etterlatt inntrykk er likevel at drivkraften bak «Veronika» er at noen måtte fylle strømmetjenesten sin med krim. De var fornøyd da noen foreslo rette stikkord. Bygd? Politidame som knasker piller? Ung pike drept? Kjør på!