Vi har sett en god del filmer om alternative familier som søker seg vekk fra forbrukersamfunnet for å leve i harmoni med naturen.
Vi har likevel ikke sett en film helt lik denne dokumentaren før.
Her er det få skråsikre og radikaliserte erklæringer om at endetiden er nær, eller at storsamfunnet er et onde. Vi får isteden en lavmælt skildring av en kjærlighetsfull familie som står overfor vanskelige valg.
Da familiens drivkraft, mammaen Maria, dør brått etter kreftsykdom, må pappa Nik og de fire barna stå på egne bein. Det blir ikke enkelt.
Hovedinntekten i familien kom fra Marias fotografiske gjengivelser av livet i naturen. Nå må Nik ta sitt livs tøffeste valg. Familien må flytte fra det enkle liv i skogen. Han må også delvis oppgi en av familiens grunnpilarer. Den er at barna skal vokse opp i naturen og få undervisning hjemme.
Ingen kunstig dramatikk
Familiens ulykke og sorg tilfører filmen en emosjonell dybde den ellers ikke ville hatt. Filmskaper Silje Evensmos Jacobsen hadde opprinnelig tenkt å lage en film om familiens alternative paradis i skogen med utgangspunkt i Marias bilder.
En vakker film som likevel aldri gir etter for det sentimentale. Foto: NFD
Isteden måtte filmen handle om livet etter Marias død, og hvordan en tett sammenvevd familie takler sorgen. Med tilbakeholdne, observante kameraer følger Jacobsen deres nye hverdag. Vi blir med på det nye livet nærmere storsamfunnet og forventer kanskje et konfliktfylt kulturkræsj. Men dette er ikke en film som jager dramatiske klimakser.
Den skildrer en krevende overgang for barna. Samtidig opplever vi at samvær med andre barn på skolen bidrar til å løfte dem ut av sorgen. Det finnes et annet liv. Men vil de miste noe av seg selv om de «svikter» forbindelsen til naturen og moren?
Slående bilder
Det er interessant at denne lavmælte filmen vant den gjeveste prisen på Sundance filmfestival. Der er dokumentarer ofte hardtslående og sosialt orienterte avsløringer. Jeg tror fraværet av spissede og iscenesatte konflikter fyller et savn noen av oss har etter filmer som gir oss rom til å puste. Det er kanskje noe av det samme behovet som gjorde at familien søkte seg ut i naturen i utgangspunktet.
Filmen anvender også stillbildene fra den avdøde morens rike arkiv. Foto: NFD
Vi vet selvsagt ikke hva som er utelatt. Kanskje var årene som skildres, mer konfliktfylte enn man får inntrykk av. Om noen skulle være i tvil: Filmen er til en viss grad iscenesatt. Kontrollen over iscenesettelsen bidrar til at Jacobsen, med hjelp av sine medfotografer og Marias egne bilder, kan ramme fortellingen vakkert inn.
Her er enkle, men slående bilder fra familiesituasjoner alle vil kunne gjenkjenne. Noen av dem har et klassisk og tidløst preg. Et av de første og siste bildene viser barna på vei ut i en lysning på en sti. Det gjenoppvekket de samme følelsene i meg som Eugene Smiths ikoniske barnemotiv i «The Walk to Paradise Garden» en gang gjorde. Det er like mye enkeltbildene som scenene vi bærer med oss videre.
Vakkert og usentimentalt
Det vakre er likevel aldri forskjønnende. Filmskapernes tilnærming gjenspeiler den samme balansen mellom robusthet og sårbarhet som preger familien. Forholdet til naturen er nært, ikke virkelighetsfjernt. En usentimental skildring av dyreslakt understreker det.
Niks tvil om hvorvidt han gjør det rette for barna er hjerteskjærende. Det er også, slik alle foreldre opplever, barnas første tegn på løsrivelse.
En svakhet ved filmen er noe rusk i starten, der barna fortsatt ikke er blitt helt vant til kamera. Men det kan med litt velvilje også forstås som en poengtering av den åpne kontrakten mellom oss og familien. De vet at de blir sett og iscenesatt, men filmen innbyr til meddiktning snarere enn fråtsing.
