Den italienske regissøren Luca Guadagnino har en forkjærlighet for å veksle mellom det klassiske og det provokativt okkulte.
Her til lands er han mest kjent for «Call Me By Your Name», en sjelden konvensjonell oppvekstfilm for ham å være. I den filmen fortolket Timothée Chalamet en tenårings gryende homofile seksualitet i 80-tallets Italia, en prestasjon som ga ham en fortjent Oscar-nominasjon.
I denne filmen er vi tilbake i 80-tallet, med Chalamet som tenåring på drift, men noe er grunnleggende annerledes. Lee er nemlig kannibal. Sammen med sin «partner in crime», 18-årige Maren (Taylor Russel), reiser de gjennom Midtvesten som en slags horrorutgave av Bonnie & Clyde.
Vi vet ikke hvordan man blir kannibal i dette universet, bortsett fra at man er født sånn. Guadagninos kongstanke er å gjøre dem så sensitive og normale som mulig, for at vi skal se dem så lite fordomsfullt som mulig. Og det får han til. Du har aldri sett en horrorfilm der overgriperne slipper så lett unna ditt eget dømmende blikk. Og det er kanskje det mest interessante ved filmen.
Timothée Chalamet og Taylor Russell som to elskende kannibaler. Foto: Warner Bros
Kannibalers ensomhet
Det er ikke tilfeldig at Lee og Maren møter hverandre på landeveien. Alle spiserne, som de heter, kan få ferten av hverandre, noen ganger på lange avstander. Det er ikke mange av dem, men de treffer tre andre på veien. De er av den mer heslige sorten.
En av dem er Sully (Mark Rylance) som etter å ha delt et måltid med Maren blir besatt av henne. Sully er både patetisk og farlig, en ensom sjel som viser Lee og Maren hva som venter dem ved enden av livet som kannibaler.
Lee reflekterer ikke over det, men det gjør Maren. Hun drømmer om å leve et normalt liv, om å ha kontroll på sin hunger, og overbeviser Lee om at det kan være mulig. Men først må hun finne ut hva som skjedde med moren, som også var en spiser. Og der ligger det selvsagt et vendepunkt.
Ikke for sarte sjeler
Vi har sett mange amerikanske road movies om to elskende som får en tragisk skjebne på sin vei gjennom et Midtvesten der volden alltid ligger på lur. Guadagnino jobber ekstra hardt for at vi skal like Lee og Maren. Chalamet og Russel har en unektelig god kjemi, de er ofte rørende når de ikke gir etter for sin natur.
Filmskaperne dveler heller ikke unødvendig lenge ved kannibalismen. Men disse scenene er såpass motbydelige at jeg vil anbefale alle sarte sjeler om å styre unna.
Så kan man spørre seg om hvorfor Guadagnino har villet lage denne filmen. Han har åpenbart ikke villet lage en sjokkdrevet horrorfilm. Han har for «god smak» til det. Likevel virker han altfor pirret av selve premisset om å teste hvor langt vi er villig til å strekke oss i vår empati med to kannibaler.
Cannibals in love: Taylor Russell og Timothée Chalamet. Foto: Warner Bros
Falmer fort
Så mye mer er det egentlig ikke å hente. I «The Road» ble mennesker kannibaler av nødvendighet. I «Only Lovers Left Alive» fikk vampyrmyten en ny og spennende vri. I denne filmen får vi en ny vri på kannibalfilmen, men den stikker ikke særlig dypt.
Kannibalismen eksisterer bare som en naturgitt sult, men forklares eller utdypes ikke. Guadagnino kan heller ikke støtte seg på den rike mytologien som omslutter vampyrer og zombier i populærkulturen. Derfor falmet filmen fortere enn jeg hadde trodd, etter den innledende rystelsen.
Det nye og sjokkerende grepet vil kanskje gi filmen plass i filmhistorien. Men den vil ikke havne på min liste over årets 20 beste filmer.
