Siden Marianne Ihlens død i 2016 har historien hennes vokst. Den norske kvinnen som Leonard Cohen foreviget i sin «So Long, Marianne», har tatt stor plass i et internasjonalt museum av poetens og musikerens kvinner.
Nico, Janis Joplin, Joni Mitchell, Suzanne Verdal, Judy Collins, Marianne Ihlen. De var alle en del av Cohens søkende, nysgjerrige liv – både i sang og seng – men få av dem ser ut til å ha hatt større innflytelse på Cohen.
Fra «Exit» til Leonard og Marianne
Det er i hvert fall historien som fortelles i «So Long, Marianne». Den vakre 22-åringen dro til den greske øya Hydra med kjæresten, forfatteren Axel Jensen, i 1957. Relasjonen eskalerte raskt i elendighet på grunn av Jensens notoriske utroskap og udugelighet som menneske.
Den nybakte moren Ihlen falt i armene på Cohen. De hadde et av-på-forhold som strakte seg via Hydra til Oslo og Montreal. Det var også innom et ekteskap med Axel Jensen og en trist abort.
«So Long, Marianne» begynner med bilder fra Hydra og tilbakeblikk til Cohen i Montreal. Disse fortellingene synkroniseres raskt. Det gjør serien lett å følge.
Regissør og manusforfatter Øystein Karlsen – sist sett med vill suksess som «Exit»-skaper – kontrollerer fremdriften godt. Han legger det tydelige manuset i hendene på et knippe skuespillere som er dypt investert i materialet.
Thea Sofie Loch Næss ligner ikke spesielt på Marianne Ihlen og hennes karakteristiske ansikt, men Loch Næss sluker alle Ihlens egenskaper. Skuespilleren fordøyer dem og lager et fortryllende portrett av Cohens unge muse. Alex Wolff er myk og innbydende som en selvpiskende, men flørtende Cohen.
Leonard Cohen. Briljant poet og kvinnebedårer. Forholdet hans til norske Marianne Ihlen er blitt til åtte episoder dramaserie. Foto: Nikos Nikolopoulos / NRK
En reise gjennom Europa
Ihlen ender opp som et nesten vemodig barn av sin tid. Hun har brutt ut fra en besteborgerlig oppvekst i Oslo. Ihlen søker frihet, kunst og kjærlighet på den frilynte øya Hydra. Der dras hun mellom huslige forpliktelser og utagerende kunstnerfest. Sex flyter like fritt som Ouzo på ferie i Hellas. Mennene er like selvopptatte og begredelige som en nymotens manne-Youtuber.
Ihlen vil fikse dem og elske dem, men har et naivt gen i seg som gjør at hun gang på gang vender tilbake til både Jensen og Cohen. Serien påstår det mange Cohen-etterforskere mener, at Ihlens tilgivende natur gjorde henne like lett å forlate som å komme tilbake til. Var det derfor Leonard Cohen elsket henne så dypt og lenge? «So Long, Marianne» argumenterer godt for denne teorien.
Serien er på sitt beste når Cohen og Ihlen kommer så nært at det knapt er luft mellom dem. Etter en vakker, men noe seig åpning på Hydra gjennom tre episoder, forløses serien midtveis. Da går Axel Jensen av hektene, mens Cohen og Ihlen kjører en Volkswagen fra Hellas til Oslo.
Scenene minner underlig nok om den første Jason Bourne-filmen, hvor Bourne og Marie lærer hverandre å kjenne på en biltur gjennom – nettopp – Europa. Marianne og Leonard er aldri nærmere enn her. Serien er aldri sterkere enn på denne reisen. For noen skarve minutter virker kjærligheten å seire over verdens utfordringer.
Leonard (Alex Wolff) og Marianne (Thea Sofie Loch Næss) på Hydra. Foto: Nikos Nikolopoulos / NRK
Leonard Cohen drar frem kassegitaren
I denne sekvensen sniker det seg også inn en gnagende tvil som demper entusiasmen.
Cohen drar frem kassegitaren – som menn på nachspiel har gjort siden seksstrengeren ble oppfunnet – og svir av «Hey, That's No Way to Say Goodbye» for en bedåret Marianne. Vi er i 1961, i en VW gjennom Øst-Europa, men Cohen har selv sagt at han skrev sangen på et hotellrom i Edmonton i 1966.
Historisk frihet er en buffet jeg mener serieskapere kan forsyne seg av, men prisen å betale for å forsyne seg for grovt er at man planter en skepsis. Det gjør ikke serien isolert sett mindre rørende, men det understreker seriens egen opplysning om at den er inspirert av virkelige hendelser. En varselstrekant om stramming av tidsstrikken, om du vil.
Da må man se på serien som en orkestrering av mytologien rundt Cohens feirede kunstnerskap. Den representerer også en muligens litt tvungen plassering av Ihlens rolle i den.
«So Long, Marianne» er også en historie om den destruktive kunstnersjelen. Foto: Nikos Nikolopoulos / NRK
Destruktive kunstnermenn og deres kvinner
Det er da lettere å hylle «So Long, Marianne» som en dissekering av myten om den mannlige kunstneren.
Cohen er helt klart den mest sjarmerende av kultureliten som herjer på Hydra. Etter hvert viser det seg at han eier de samme forknytte, destruktive egenskapene som Axel Jensen. Deres passiv-aggressive behandling av kvinner brettes ut som hemmelige dokumenter som blir avklassifisert.
De skriker som små barn når de blir ansvarliggjort. Møbler knuses mens myter nennsomt spikres sammen. Kan kunstneren eksistere som geni uten sine mørke feil?
Diskusjonen har rullet og gått siden morderen Caravaggio ble anklaget for pedofili på tidlig 1600-tall. Debatten er en viktig subsjanger av praten om kunst. «So Long, Marianne» gjør en god jobb med å helle bensin på diskusjonsmotoren.
