Ny sesong av «Bridgerton» er som en sukkersøt, rosa kaloribombe

Før du anklager meg for å være rå og hjerteløs uten en romantisk nerve i hele kroppen, la det bare være klart: Jeg elsker en god romanse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett Darcy og Lizzy se lengtende på hverandre gjennom seks timer med «Pride and Prejudice».

Da den første sesongen av «Bridgerton» sveipte over skjermen, satt vi i lockdown mens pandemien raste. En sexy og ustyrlig serie inspirert av regency-perioden var akkurat det vi trengte i en grå hverdag.

Jeg lot meg villig underholde av vakre mennesker som hadde vill sex både her og der. Sesong tre av suksesserien tar oss fra det ene ballet til det andre. Vi får se parykker pyntet med dansende svaner, gifteklare kvinner og nervøse menn.

Problemet er at både sesong to og den første delen av sesong tre er litt kjedelige. Dronningen, herlig spilt av Golda Rosheuvel, snakker om diamanter det slår gnister av. Dessverre er det lite som tenner gnister i de fire første episodene.

Etter å ha beundret kostymene, tok jeg meg selv i å ergre meg over den kunstige dialogen. Mange sekvenser skjemmes av at selv sterke skuespillere høres ut som om de leser fra manus. Det blir påtatt, platt og inviterer ikke til innlevelse.

Fokus for sesongens eskapader er veggpryden Penelope Featherington (Nicola Coughlan) og Colin Bridgerton (Luke Newton). Han har nettopp kommet tilbake fra sine eventyr på kontinentet. Der fant han ut at han liker å ha sex med to prostituerte samtidig. Jeg må skuffe dere med at scenene er tamme og familievennlige.

Penelope innser på sin side at hun er lei av å være veggpryd og går aktivt inn for å gjøre noe med saken. Colin tilbyr seg å hjelpe henne i et plott inspirert av «Cyrano de Bergerac».

Kjemien mellom Coughlan og Newton hindrer sesongen fra å kollapse. De er veldig sjarmerende og søte sammen. Det skader heller ikke spenningen at det kommer en annen beiler inn fra sidelinjen. Akkurat her fungerer sesongen som den skal, så hva er problemet?

Lekenheten er borte. Serien tar seg selv litt for gravalvorlig. I frykt for å skuffe sine mest hardbarkede fans, glemmer den viktigheten av et godt handlingsdriv. Det er grenser for hvor mange ballsekvenser med lekre kaker og limonadedrikkende ekteskapsgribber jeg orker. Det blir fort repetitivt.

I tillegg har den et for stort persongalleri. Alle bikarakterene har sine egne historier, som skal ha plass. Problemet er at de ikke er spennende nok og tar oppmerksomheten bort fra hovedhandlingen.

Manusforfatter Jess Brownell er langt unna Jane Austens vidd og sarkastiske penn, men sesongen er ikke uten humor. Lady Portia Featheringtons (Polly Walker) forsøk på å forklare døtrene sine hvordan de skal bli gravide på hurtigst mulig måte, er ubetalelig.

Likevel savner jeg spensten og den ville lekenheten fra den første sesongen. Dette skal jo være en slags erotisk fantasi unge jenter kan drømme seg bort i. Selv om jeg er blitt for kynisk, aner det meg at fansen likevel får det de vil ha. Sesongen er som en sukkersøt, rosa kaloribombe.

I den fjerde episoden tar det seg litt opp. Det blir både drama, nerve og intense følelser. Er det lov å håpe at del to vender tilbake til kåtere toner?