Steven Spielberg kan fortsatt trylle

Har du en indre Mulder fra «X-Files» som mener at «sannheten er der ute»? Den lille fliken av sinnet ditt som vil tro på alle konspirasjonsteoriene som flyr rundt i internetts mørke irrganger?

Skal man dømme etter interessen rundt Pentagons frislipp av deler av de såkalte «UFO-files» tidligere i år, er du ikke alene. De kornete bildene som ble sluppet, gjorde derimot ingen klokere.

Steven Spielbergs nye film «Disclosure Day» nører opp under alle de ville teoriene om små grå vesener med store øyne. Noen av teoriene der ute hevder til og med at Spielberg har laget filmen på oppdrag fra Pentagon som en forberedelse på at avsløringen skal komme.

Tenk om det hadde vært sant! Da hadde i alle fall Donald Trump fått viljen sin, og vi hadde glemt Epstein-filene.

«Disclosure Day» er selvsagt bare en spillefilm, men i Spielbergs trygge hender blir du tatt med på et eventyr som til tider er så spennende at jeg holdt pusten.

I regissørens ånd starter filmen i en realistisk stil. Fargetonene til fotograf Janusz Kaminski, som har jobbet mye med regissøren, er duse og heller mot det grå. Alt dette er selvsagt en helt bevisst lek for å bygge opp rundt den dokumentariske atmosfæren om at dette kunne vært sant.

Første del kan best beskrives som ren paranoiathriller. Tredje verdenskrig er ikke lenger skremselspropaganda, men på vei til å bli en realitet. Dr. Daniel Kellner (Josh O’Connor) er på rømmen. Han har en mystisk gjenstand og en bag full av arkivopptak som går 79 år tilbake – til det mystiske kræsjet ved Roswell, New Mexico.

Et annet sted i landet får værmelder Margaret Fairchild (Emily Blunt) besøk av en rød fugl på kjøkkenbordet. Har du sett traileren, vet du at sendingen ikke går som planlagt. Det som kommer ut av munnen til Margaret, er komplett uforståelig. Blunt gjør en av sine mest raffinerte rolleprestasjoner som en kvinne som gradvis oppdager krefter og innsikter hun ikke visste at hun hadde.

Mannen i mørk dress som ikke ønsker at sannheten skal frem i lyset, er Noah Scanlon, skremmende spilt av Colin Firth. Mannen i kulissene som hjelper de to, er Hugo Wakefield (Colman Domingo). Scenen er satt for den store avsløringen.

Det som følger, er en intens jakt drevet av teknologi fra lysår unna, med konsekvenser ingen aner rekkevidden av. Spielberg har ikke falt for fristelsen til å gi dem Marvel-aktige superkrefter. Alt er holdt innenfor troverdige rammer til stemningsfull musikk av John Williams.

Spielberg vender med dette tilbake til sine science fiction-røtter. Han har en mektig karriere bak seg med seriøse filmer som «Schindlers liste» (1993) og den selvbiografiske «The Fabelmans» (2022). Det var som sjangerregissør han slo gjennom. I 1975 sørget han for at alle ble livredde for haier i «Jaws». I 1981 drømte vi om å bli eventyrlystne arkeologer i «Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten».

Han har også før fått oss til å drømme om kontakt med fremmede vesener fra andre planeter. Det er mange som har spekulert på om «Disclosure Day» er en oppfølger til «Nærkontakt av tredje grad» (1977) og «E.T.» (1982). Til det vil jeg si både ja og nei. Jeg er ganske sikker på at jeg i en kort snutt så fjellformasjon fra førstnevnte. I motsetning til «E.T.» retter «Disclosure Day» seg mot en voksen aldersgruppe, men temaet har de til felles.

Spielberg graver i hvordan vi vil reagere om alle konspirasjonene var sanne. Hva vil skje med vår gudetro? Religionen? En av nonnene i filmen sier at vi er øverst på rangstigen på jorden, men i universet? Hvem vet?

Thrillerdelen av filmen er den mest tradisjonelle. Den bygger opp til den fantastiske og rørende slutten, som er ren filmmagi. Kanskje kunne starten vært strammet inn, men oppbyggingen har en funksjon. Du blir kjent med karakterene og vet hva som står på spill. Når sluttspillet settes i gang, har han meg helt i sin makt. Jeg sitter bergtatt.

«Disclosure Day» er en fabelaktig blanding av realisme, herlig humor og visuell fortellerkunst. Scenen hvor to bilder glir i hverandre gjennom et glassvindu for å visualisere telepati, er ren Spielberg-eleganse. Underveis kommer eventyret, mystikken og ikke minst forundringen over om det finnes noe der ute som er større enn oss.

Når den virkelige verden er mørk og dyster, er det godt å befinne seg i Spielbergs grunnleggende optimistiske verden, selv om slutten rommer mye. Dette er den mest overbevisende og gripende UFO-filmen på flere tiår. Spielberg kan fortsatt trylle. Jeg mistenker at regissøren ser rett inn i hjertet mitt. Han vet at jeg har lyst til å tro at vi ikke er alene.