Youtube-fenomenet Kane Parson er 20 år gammel og hadde aldri hørt om David Lynch da han skulle lage sin første spillefilm. Dette har jeg fra et intervju med Renate Reinsve, som spiller den ene hovedrollen.
Det spiller selvsagt ingen rolle om Parson har sett en Lynch-film eller ikke. Men regissørens innflytelse er å se overalt i denne filmen og vitner om den komplekse resirkuleringen av kunstneriske impulser i vår digitaliserte verden.
Konseptuell filmkunst kan sive ut av sprekkene i en hvilken som helst digital ruin, skapt av en hvilken som helst 16-åring – den tilhører ikke lenger galleriene.
Parson slo igjennom i 2022 med en rekke Youtube-episoder, som har vært forløperne til denne filmen. De er sett av nær 100 millioner mennesker og består av uperfekte bilder som maner frem en urovekkende dystopisk atmosfære fra digitale ingenmannsland. Det tok ikke lang tid før Hollywoods mest nyskapende horrorfilmstudio, A24, ville ha ham med på laget.
Resultatet passer inn i A24s horrorkatalog ved at Parson også forsøker å skape spenning og frykt ved å trykke på litt andre knapper.
Uendelige rom
Tittelen henspiller på de uendelig mange rommene som åpner seg i filmen. Vi møter den arbeidsløse arkitekten Clark (Chiwetel Ejiofor) som driver en møbelbutikk mens han bearbeider et vondt samlivsbrudd. Én dag går han praktisk talt gjennom veggen i kjelleren i butikken og kommer over en rekke mystiske bakrom. Han kan nesten ikke tro det og deler oppdagelsen med sin psykolog, Mary (Renate Reinsve).
I en tilsynelatende endeløs kjede av rom åpner en ny og skremmende verden seg. Det kan minne om et kaotisk videospill som har lånt dekoren fra dramaserien «Severance» og kastet inn deler av stolutstillingen til Ai Weiwei, kopier av Tracy Emins skitne seng og restlageret til Fretex.
Det er noe dypt urovekkende som hjemsøker dette universet, en kraft de kan fornemme, men ikke se.
På terskelen til noe. Men hva? Foto: Nordisk Film Distribusjon
Vi har allerede fått en smakebit helt i starten av filmen av hvor dette kan bære. Der ser vi et grumsete videoopptak av noen som var i ferd med å trenge dypere inn i den komplekse romstrukturen, men ble stanset. Av hvem? Vi kan ikke helt stole på hverken Clark eller Mary for å finne ut av dette, men de blir våre ledsagere i dette marerittet, på godt og vondt.
Ansiktet betyr alt
Åpningens funnet-opptak-sekvens er det første åpenbare grepet som forteller oss at dette er en slags horrorfilm. Filmen utspiller seg på 1990-tallet, samme tiåret som funnet-opptak-klassikeren «Blair Witch Project» satte filmverdenen på hodet, for en stakket stund.
Akkurat den filmen og dens oppfølger greide aldri å leve opp til den spenningen som funnet-opptak-åpningen skapte – mysteriet var rett og slett ikke interessant eller besettende nok.
I «Backrooms» makter Parson og hans fotograf Jeremy Cox å holde spenningen lenger. Det er rett og slett fordi det ikke finnes noen trollmann bak forhenget som kan avsløres. Det dukker riktignok opp en mystisk mann (Mark Buplass) som gir inntrykk av at han vet noe om hva som foregår. Men noe svar får vi ikke.
Chiwetel Ejiofor går gjennom veggen til «den andre siden». Foto: Nordisk Film Distribusjon
Vi er dermed overlatt til Reinsve og Ejifors tolkninger av dette skyggespillet. De har begge ekspressive ansikter og bruker dem for alt de er verdt i møte med den uforklarlige skrekken. Det er interessant å se Reinsve prøve seg på horror. Det er et format der ansiktet betyr alt. Og Reinsves ansikt, særlig øynene, er hennes fremste våpen.
En svakhet ved filmen er at den etter hvert blir monoton i sin ugjennomtrengelighet, som i et videospill der vi stanger hodet mot veggen. Samtidig rører Parson utvilsomt ved en rå nerve i samtiden. Han berører noe av det vi alle føler nå, at vi er i en eksistensiell overgangsfase, på terskelen til noe vi ennå ikke kan se utgangen på.
