Angelina Jolie tar for stor plass

De fleste filmer som utspiller seg i motebransjen, åpner enten for hemningsløs satire eller en dokumentarisk tilnærming. Denne filmen av franske Alice Winocour er hverken fugl eller fisk.

«Couture» er et slags drama som tilstreber et kritisk blikk, men Winocour har ikke satt av tid nok til å ta motebransjen på alvor. Hun får heller aldri bestemt seg for hvem og hva denne filmen skal handle om.

Vi følger et lappeteppe av skjebner som på en eller annen måte er tilknyttet haute couture og moteuken i Paris. Angelina Jolie spiller en hipp amerikansk horrorfilmskaper, Maxine, som har jobben med å lage vignetten til moteuken. Louis Garrel er hennes regiassistent og elsker. Ella Rumpf spiller en makeup-artist som drømmer om å bli forfatter. Og så har vi en armada av unge modeller som lever fra hånd til munn innenfor dette økosystemet.

Ada (Anyier Anei) er en sudansk ungjente som er helt fersk i gamet – storøyd og vaklende, men samtidig jordnær. Hun er utropt til moteukens nye ansikt og skal åpne showet. Problemet er bare at hun ikke fikser å gå med høye hæler. Og slik blir vi trukket inn i hver enkelts små og store bekymringer foran moteshowet.

Det som skaper ubalanse i dette lappeteppet av skjebner, er det faktum at Jolie er en overveldende superstjerne. Da det tidlig i filmen blir klart at Maxine lider av kreft, vil filmen i hovedsak handle om det. Likevel har hun ikke nok scener til at vi blir grepet av hennes drama. Det er synd, også fordi vi vet at Jolie selv har kjent på sykdommen.

Vi vet for lite om rollen til å skjønne fullt ut hva som står på spill. Jolie gir oss heller ikke noen sjenerøs tolkning som åpner den opp for oss. Vi vet at hun er Angelina Jolie. Og det er kanskje nok for fansen. Men jeg vil ha noe mer – en fullblods rolle.

Jeg forsøkte å lene meg på Ada for å få tilfredsstilt mitt behov for noe mer substansielt, men heller ikke hun er godt nok utbygget. Anei gjør en utmerket innsats i de scenene hun medvirker i. Vi kan godt forstå hvorfor hun er blitt moteukens ansikt.

Winocour er derimot mer opptatt av stemninger enn karakterdrama. Hun sveiper over denne sære bransjen med harelabb. Det leder noen ganger til spennende atmosfæriske bilder, som i den klimatiske sluttsekvensen der det blåser opp til uvær. Men stort sett skaper det en avstand til det menneskelige dramaet hun ikke kompenserer for på andre måter.

Heller ikke svenske Anna von Hausswolff og Filip Leymans uventede sakrale musikk kan endre på det.

Etter et fravær fra filmen som skuespiller er Jolie de siste årene kommet sterkere tilbake, med blant annet den profilerte rollen som Maria Callas. Også i den filmen opplevde jeg superstjernens glamour som for dominerende. Hun gjorde det motsatte av å forsvinne inn i rollen – hun gjorde Callas til Jolie.

Enda vanskeligere er det å tro på henne som horrorfilmskaper med forkjærlighet for blodsutgytelsens estetiske verdi (slik hun forklarer det i en scene). Jolie har de beste hensikter og ønsker naturlig nok å utvide sitt repertoar. Men hun har et ansikt og en karisma som er kompromissløst glamorøs. Fordi hun dominerer kamerabildet totalt, er hun dømt til å fungere best i opphøyde roller. Hun har ikke register til å bryte med glamouren.

I sin forrige film, «Paris Memories», leverte regissør Winocour et troverdig drama om å leve med traumer etter en terroraksjon. Og noen ganger kan vi fornemme det samme talentet her, om enn i bruddstykker. Scenen der Ada i skjul dypper sin forstuede ankel i champagnekjøleren etter et uhell på brutale høye hæler, er et potent bilde på moteindustriens rovdrift på unge kropper.

Det er nok av grunner til å forholde seg kritisk til motebransjen. Men litt mer medfølelse med den hadde faktisk gjort dette til en bedre film.