En serie du enten vil elske eller hate

Er det en komedie? Et psykologisk drama? Romantisk komedie? En thriller?

Nei, det er «Alice and Steve», en serie som ikke passer inn i en eneste boks.

Serien er skapt av Sophie Goodhart, som også sto bak «Sex Education». «Alice and Steve» mottok tre priser, blant annet beste serie, under den viktige TV-festivalen Cannesseries tidligere i år. Jeg blir ikke overrasket om den splitter publikum i en elsk-eller-hat-reaksjon.

Første gang vi treffer Alice, spilt av den fabelaktige Nicola Walker, som mange kjenner fra krimserien «Nedgravde hemmeligheter», er i en begravelse i hjembyen London.

Sammen med bestekompisen Steve (Jemaine Clement) tar de farvel med en venn. Clement kjenner du kanskje ikke like godt, men han er den ene halvdelen av den newzealandske musiker/komiker-duoen Flight of the Conchords, som også var en TV-serie.

Begravelsen ender i et fyllekalas, hvor Steves skilsmissehund ender hos veterinærvakten etter å ha sniffet kokain. Humoren i serien er vill og til tider absurd. Serien ønsker å provosere deg litt, og dette er bare starten.

Alice og Steve har vært bestevenner i 30 år, så innleder Steve et forhold til Alices datter Izzy (Yali Topol Margalith). Izzy er 26. Steve er over 50. Seriens utgangspunkt er et klassisk mai-desember-forhold plassert inn i komiseriens rammer på 30-minutters episoder.

Jeg avslører ingenting når jeg sier at Alice mildt sagt blir rasende når hun finner ut at det er bestekompisen Steve som er den nye kjæresten. Alices mor kommenterer det tørt: «Skjønner ikke hva du er så opprørt over. Dette har menn gjort i generasjoner.»

Jeg har full forståelse for at Alice går totalt av hengslene. Det er hennes datter, og hun har det moralske overtaket i situasjonen. Om det rettferdiggjør alt hun gjør i etterkant, er en annen sak.

Situasjonen åpner for det som bare må beskrives som middagsselskaper fra et rødglødende helvete av spydigheter og pinlige pauser.

Serieskaper Sophie Goodhart kunne valgt å ramme det inn som et dypt drama eller en ren komedie. I likhet med «Sex Education» dyrker serien heller den dårlige stemningen som følger av våre mer eller mindre gjennomtenkte og dårlige valg.

Via ekstremt kleine situasjoner dykker Goodhart ned i ubehaget. Dermed blir «Alice and Steve» mye mer enn en antiromantisk komedie. Det er lett å fordømme Steve og Alices handlinger. Seriens mørke undertone er passende i en historie om hvor langt folk som i bunn og grunn elsker hverandre, går for å såre hverandre.

Det eneste punktet der serien ikke helt overbeviser, er datteren Izzy. Motivene hennes forblir uklare. Hun fremstår som en kvinne som er avhengig av å være i et forhold til en mann. Er hennes følelser for Steve kjærlighet, eller er det et forsinket opprør mot hennes egen mor? Det ble jeg ikke klok på.

Serien leker hele veien med manges fordommer mot eldre menn og mye yngre kvinner. Gradvis avdekkes karaktertrekk som gjør at du i én episode er team Alice, mens du i en annen heier på Steve og i den tredje på Alices unge og tafatte ektemann Daniel, herlig spilt av Joel Fry.

Serien nekter å gi publikum noen å holde med. «Alice and Steve» er dermed ikke helt lett å forholde seg til. For noen vil det være befriende. For andre bare frustrerende.

«Alice and Steve» mister likevel aldri komedien av syne. Til det er den for vill og absurd. Jeg tok meg selv i å tenke der jeg satt og lo høyt: Kan jeg le av dette? Balansen mellom tragedie og komedie er vrien, men Sophie Goodhart er en god linedanser. Serien vil ikke gjøre alle til lags. Nettopp derfor er den vanskelig å riste av seg.