Fryktelig svak nyinnspilling av skrekkelig klassiker

Det er en historisk karakter vi møter i «Cape Fear». Historien om den løslatte fangen Max Cady ble filmet i 1962 med skumle Robert Mitchum i hovedrollen. I 1991 laget Martin Scorsese sin versjon, da med Robert De Niro som den livsfarlige, urehabiliterte psykopaten Max. Om man går enda lenger tilbake, dukket han først opp i fantastiske John D. MacDonalds roman «The Executioners» på slutten av 50-tallet.

I 2026-serien gestaltes Cady av Javier Bardem.

Max slipper ut av fengsel etter at en annen fange har begått selvmord. Fangen har også tilstått drapet Max ble dømt for. Når han slipper ut, går Max inn for å ødelegge livet til ekteparet Anna og Tom Bowden. Anna var Max’ forsvarer i rettssaken. Tom var aktor. Under rettssaken innledet de et forhold og giftet seg etter at Max ble dømt.

Max Cady bærer nag. Ekteparets barn Natalie og Zack pekes kjapt ut som manipulerbare ofre. Alle rundt dem dras inn i magnetfeltet av vold og manipulering.

Psykothrillerens styrke er ofte at den presenterer en harmonisk tilværelse hvor man nesten umerkelig aner at noe skurrer. Det ene rare blikket. Det falske smilet. En odd kommentar. «Cape Fear» skipper dette. Allerede før åpningsscenen fortelles vi at virkeligheten er grusom. Musikken skriker at noe fryktelig skal skje. Skygger sklir inn i rommet bak hovedpersonene.

Når Max Cady ankommer, er han så parodisk liksom-skummel at jeg venter på at noen skal bryte ut i «Live from New York City, this is Saturday Night Live!». Javier Bardem har et stort talent for å spille galskap – «No Country For Old Men» og «Skyfall» føres som viktige bevis – men her gis han null albuerom for galskapen.

Regissør Morten Tyldum (episode 1) skrur psykovolumet til 11 før festen har begynt. Det finnes ikke nyanser i Cadys register.

«Cape Fear» forsøker å gjøre seg 2026-aktuell. Det serveres deep fakes. Chattekanalene er noenlunde moderne. Sosiale medier det samme. Likevel kan Max Cady valse inn på en middag og stjele og true uten at en eneste person sniker til seg en videosnutt for Insta?

De fleste psykothrillere har selvsagt elementer av manglende troverdighet. De beste av dem etablerer derimot en kobling til virkeligheten som gjør grusomhetene grusomme på ekte. «Cape Fear» gidder ikke dette. I stedet begår den latskapen å hvile på fortellingens egen arv. Vi forventes å akseptere at Max Cady er skummel fordi han var det i 1962 og 1991.

Hvorfor har Apple TV+ dratt denne kompakte historien ut over 10 episoder? John D. MacDonald var en mester i skitten, umoralsk krim. Romanene hans hadde slanke og effektive plott. «The Executioners», som «Cape Fear» er bygget på, klokket inn på drøyt 200 sider. De to filmene holdt seg rundt to timer.

2026-serien insisterer på å vare gjennom månedsvis med episoder. Derfor lar den historien seile litt her og der, og karakterene får nye motivasjoner. «Hvem er egentlig skurken her». «Hvilke hemmeligheter sprekker i neste scene».

Serien bruker likevel ikke tid på å bygge opp troverdige forklaringer på hvorfor karakterene endrer seg. Den bruker heller ikke noe tid på å flytte dem rundt i tid, sted og plott. Dermed kommer Max Cady dinglende rundt ethvert gatehjørne.

Det sies høyt at Max Cady kan sjarmere hvem som helst i senk, men måten han gjør Tom til kompis på bar, er et gapende logisk hull. Noen steder er serien så dårlig og hastig klippet at det fremstår som om en influenser har kjørt opptakene gjennom et redigeringsprogram som skal fjerne snakkepauser. Se bare sykehusscenen der Max plutselig står i Jesus-posisjon ut av det blå.

Konsekvensene av dette slurvete arbeidet er at Patrick Wilson, Amy Adams og Javier Bardem bommer på rollene sine. Det gis lite motivasjon for deres idiotiske handlinger, jeg kommer aldri på innsiden av dem. Dermed blir det – gud forby – heller aldri ordentlig skummelt.

Da er det ikke så nøye hvem som blir drept, det seg være den rettferdighetssøkende advokaten eller den dømte drapsmannen. Det mest sjokkerende øyeblikket er når en familie av vaskebjørner må bøte med livet i en middels skummel scene ved bassenget i åpningen. Måtte de hvile i fred.

Den samme skjebnen ønsker jeg for «Cape Fear»-franchisen, som ikke fortjente å bli forsøkt ristet til live av denne svake produksjonen. I en tid hvor den briljante «Obsession» (se den!) herjer på kino med en frisk historie om kjæresten fra helvetes indre gemakker, er «Cape Fear» som en gammel, utdatert mann som kakler uforståelig i hjørnet.