Årets festligste TV-opplevelse

Netflix selger «The Boroughs» som en slags «Stranger Things» for voksne. Med The Duffer Brothers som produsenter er det selvsagt fristende.

Innsalget passer likevel godt, for dette er årets festligste opplevelse på den lille skjermen.

Æren for at et mysterium i en seniorlandsby er blitt så godt, må gå til serieskaperne Jeffrey Addiss og Will Matthews. Det de har skapt i byen for eldre et sted ute i en ørken, er rett og slett TV-magi av det skumle slaget.

Når vi først møter Sam (Alfred Molina), er han nettopp blitt enkemann. Han sitter med familien inne i en bil på vei til å bli dumpet og glemt, mener han selv. The Boroughs er navnet på en litt vel idyllisk seniorlandsby. Byen ser ut som drømmen om en amerikansk forstad med perfekte små hus og hvor alt du trenger, er en golfbiltur unna.

Sam blir raskt kjent med den utadvendte naboen Jack, spilt av Bill Pullman. Det tar ikke lang tid – og dette er ingen spoiler – før monstrene dukker opp. Det er ganske uvanlig at de avsløres med én gang. Vanligvis bygger en opp spenningen slik at en skal lure på hva dette i grunnen er.

Her skal det med andre ord ikke være tvil om at noe rart er på gang. Da slipper du også klisjeen om at de er eldre og sikkert begynner å bli senile. Fra første stund er vi på Sams side. Resten av den spenstige gjengen spilles av Geena Davis, Denis O’Hare, Alfre Woodard og Clarke Peters.

Davis er Renee, en eks-musikkmanager, Judy, som spilles av den fabelaktige Alfre Woodard, var tidligere journalist som fortsatt vet å finne ut alt om alle. O’Hare spiller Wally, tidligere lege, nå kreftpasient, og Art (Clarke Peters) er gift med Judy. Han er tidligere revolusjonær hippie, nå mest opptatt av å dyrke en viss type sopp.

«The Boroughs» er et helt herlig eventyr bygget opp rundt en fascinerende gåte. Serien er velspilt, stramt fortalt og med en dialog som sitter som et skudd.

Den er også popkultur på sitt beste, med lag på lag med lekende referanser og et helt herlig soundtrack. Det starter med David Bowies «Golden Years» (selvsagt!), via Bill Withers’ «A Lovely Day» til Siouxsie And The Banshees’ «The Passenger».

Med Geena Davis i en av rollene greier ikke serieskaperne å la være å nikke heftig til klassikeren «Thelma & Louise» (1991). Assosiasjoner til David Lynchs bruk av mørke veggpaneler er også sterke. Når det i tillegg blir snakk om ugler, er det ingen tvil om referansene. Den bevisste bruken av det gråflimrende bildet på gamle TV-er sendte meg rett inn i «The Twilight Zone».

Referanseleken er til tider litt vel drøy. Tilhører du den yngre garden, kan sikkert mye av det gå deg hus forbi. Dette er kanskje en serie som vil appellere mest til et voksent publikum. Under alle lag med nostalgiske referanser vil serien også si noe mer.

Sam føler at han har entret dødens venterom. Han er på den siste etappen mot det uunngåelige. Dette er ikke et enkelt underholdningstema. Serieskaperne Addiss og Matthews håndterer det med beundringsverdig menneskelighet, og man kan mistenke at de har gått i lære hos selveste Steven Spielberg.

Til syvende og sist blir spørsmålet hvem som er seriens egentlige monstre. Menneskets søken etter evig liv går som en rød tråd gjennom vår kultur. Fausts pakt med djevelen og Dorian Grays jakt på evig ungdom er bare to kjente eksempler.

«The Boroughs» bruker skrekksjangeren til å si noe fint om vår redsel for døden, men også at livets slutt ikke trenger å være deprimerende.

Monsterhistorien er ikke den mest originale, men fortalt med så mye overskudd og sjarm som her gjør ikke det så mye. «The Boroughs» er ikke bare morsom, men også melankolsk, menneskelig og dypt rørende.