En gyllen regel for all ungdom er å forholde seg skeptisk til eldre som hevder at en film passer for dem. Derfor skal jeg ikke gå i den fellen.
Jeg vil heller fremheve at denne nye samiske komedien vil gå hjem i de fleste lag av befolkningen.
Mantraet i filmbransjen om «det universelle i det lokale» er nærmest blitt en klisjé, men her er det mer gyldig enn noen gang. Forfatter og regissør Egil Pedersen gir oss et stykke samisk kultur vi ikke har sett i spillefilm før. Men for alle som har vokst opp på et småsted, har det mange gjenkjennelige trekk.
Det er en kultur der rollegalleriet består av feilbarlige individualister snarere enn samer. Den samiske konteksten er absolutt sterkt til stede, men mer gjennom undertekst og antydninger. Dette er en film som appellerer til tenåringen i oss alle og vår humoristiske sans, ikke vår historiske samvittighet. Den bidrar til å strekke den samiske filmens relevans enda litt lenger utover egne grenser.
Hva gjør du når faren din viser seg å være alt annet enn en drømmepappa? Foto: Ymer Media
Drømmepappaen
Bare det å velge en hovedperson som drømmer seg bort fra hverdagen i Sameland, ja, som har problemer med å vedkjenne seg sin samiske identitet, vitner om vågemot.
Elvira (Sarah Olaussen Eira) går på videregående og bor sammen med sin lesbiske mor på småstedet Unjárga. Hun lever i villfarelsen om at hun ble unnfanget i København, og at faren derfor må være dansk. Da er det selvsagt fristende å håpe at din pappa er selveste Nikolaj Coster-Waldau. Men denne danske drømmen falmer raskt.
Ikke før morens nye kjæreste (Ánne Mággá Wigelius) har flyttet inn, så dukker en fremmed mann på døren som hevder å være Elviras pappa. Han ligner ikke det minste på den danske filmstjernen. Han har heller ikke mange beundringsverdige egenskaper, i hvert fall ikke som man kan merke seg umiddelbart.
Identitet som komedie
Sarah konfronterer moren, som forteller at det å få barn inngikk i hennes eget ungdomsopprør. Men faren sviktet henne og er ikke til å stole på.
Samtidig er det flere som viser interesse for Sarahs private drama. En klassevenninne som er influenser med mange følgere legger ut bilder og meldinger om Sarahs nye oppdagelse. Hun støtter hennes jakt på sin identitet, som hun sier det. Det er her filmens satire kommer tydeligst til uttrykk.
Å utforske sin identitet og verne om den, står sterkt i de unges bevissthet. Men er all åpenhet om det bra? Og kan identitet anvendes som et redskap for noe annet? Både Sarah og moren holder på å finne sin identitet på hver sin måte, mens faren, den uønskede, virker mye tryggere på sitt samiske fundament.
Ganske snart utvikler filmen seg til en identitetskomedie der mange avslører nye sider ved seg selv.
Sarah Olaussen Eira (t.h.) med en influenser som hevder hun støtter henne i jakten på sin identitet. Foto: Ymer Media
En knalldebut
Egil Pedersens første spillefilm er en moden og leken debut. Rent visuelt befinner universet seg et sted mellom «Fucking Åmål» og «Twin Peaks». Pedersen har i flere år gitt oss kortfilmer som har utforsket humoristiske og overraskende sider ved samisk identitet og forholdet til det norske storsamfunnet.
Det er blitt en spesialitet han her løfter til nye høyder.
Det var et øyeblikk mot slutten der jeg fryktet for at Pedersens sjonglering av alle rollefigurene risikerte å falle sammen. Men nykommer Olaussen Eira står bemerkelsesverdig støtt i stormens senter. Hun har en trygghet foran kamera som er helt avgjørende for å holde dette sammen.
Det mest krevende ved rollen er kanskje at hun er ment å vokse i løpet av historien. Dette er en klassisk oppveksthistorie der noe fundamentalt endrer seg i hennes liv på veldig kort tid. Olaussen Eira makter kunststykket å aksle denne transformasjonen overbevisende.
Dette blir neppe det siste vi ser av henne.
