«Armand» er en lovende norsk regidebut i Cannes

Den nordiske konfliktskyheten er en utømmelig kilde til sosial observasjon og humor. Starten av Halfdan Ullmann Tøndels debutfilm gir inntrykk av å være enda en komisk studie i denne avarten av pinlighetshumor.

Foreldrene til 6-åringene Armand og Jon blir hasteinnkalt av skolen til et foreldremøte. De får først ikke vite hva som står på spill. Men ansiktet til klasseforstander Sunna (Thea Lambrechts Vaulen) sitrer av nervøsitet. Hun understreker at det ikke er noen grunn til bekymring, men gir inntrykk av det motsatte.

Etter en innledende runddans rundt grøten kommer Sunna endelig til poenget: Armand har slått Jon. Men ikke bare det: det kan virke som han har truet med å mishandle Jon seksuelt. Kanskje har han gjort mer enn å true. Det er nå vi forstår at Jons foreldre, Sarah (Ellen Dorrit Petersen) og Anders (Endre Hellestveit), har presset på for å få til dette møtet. Armands mamma, Elisabeth (Renate Reinsve), vet ingenting.

De første minuttene handler om hennes forsøk på å ta innover seg det som har skjedd. Kan hennes Armand virkelig ha gjort noe sånt? Og hvorfor er ikke barna selv til stede? Hvem har egentlig snakket med hvem?

Det var på dette tidspunktet at jeg begynte å lure på om ikke denne filmen egentlig bare var en novellefilm. Deltagerne på møtet går i ring. Man blir ikke enige om en vei videre. Dramaet går litt på tomgang. De får selskap av rektor Jarle (Øystein Røger) og skolesykepleier Aisha (Vera Veljovic), men heller ikke de ser ut til å ville ta grep om situasjonen.

Det er da Renate Reinsve gir oss en liten genistrek av en dramatisk oppvisning. Hun bryter ut i spontan latter som ikke ser ut til å opphøre. Hun kan bare ikke hjelpe for det. Det er så galt, men føles samtidig riktig. Dermed åpner dramaet seg opp som en Pandoras eske, og de innkalte foreldrenes felles historikk kommer til overflaten.

Gradvis blir selve skolen en mer sentral karakter. Den bærer ikke bare på sannheten om hva som egentlig skjedde, men åpner opp det dramatiske rommet. Som i TV-serien «Riket» blir de kalde institusjonelle rammene en forhøyet scene. Den gjør at Ullmann Tøndel kan foreta noen radikale endringer av tone og sjanger.

Det tilfører filmen etterlengtet dramatisk surstoff utenfor det klaustrofobiske klasserommet. Men det bidrar også til en filmfortelling som ikke alltid står like støtt når den skifter tyngde mellom sjangrene.

Filmen har i begynnelsen struktur og ramme som en kriminalprosedyre. Men alle forsøk på å komme til bunns i hva som skjedde mellom Armand og Jon tåkelegges av motstridende agendaer. Dette er selvsagt tilsiktet og hva filmen handler om. Det har likevel en klar begrensning.

Den dristige vekslingen mellom komedie og tragedie, mellom kammerspill og poetisk drama, gir oss pusterom. Men det tilfører ikke alltid klarhet eller fordypning av karakterene. Isteden sikter Ullmann Tøndel mot et større visuelt klimaks der alt holdes åpent - kanskje for åpent.

For tre år siden vant Renate Reinsve skuespillerprisen i Cannes for «Verdens verste menneske». Dette er noe helt annet. Men det er hennes beste rolle siden det internasjonale gjennombruddet. De øvrige skuespillerne er effektive som det passiv-aggressive koret som driver Elisabeth fra konseptene.

Filmen får også mye av sitt særpreg gjennom Pål Ulvik Rokseth følsomme foto. Etter arbeidet på «Håndtering av de udøde» er han blitt en slags «mørkets fyrste» i norsk film. Her lar han kamera borre dypt inn i de mørkegrønne gangene og maner frem spøkelsene Elisabeth etter hvert skal danse med.

For de av oss som har fulgt Halfdan Ullmann Tøndels som kortfilmskaper, kommer ikke denne solide debuten som noen overraskelse. Det er godt å se at talentet er akkurat det kortfilmene bar bud om.