Mesterlig film om mulig overgrep

En ting er sikkert: Det er ikke alltid de beste filmene som velges ut til prestisjetunge festivaler. Mens middelmådige franske filmer fikk boltre seg i hovedkonkurransen i Cannes i år, ble «Drømmer» forbigått. Dag Johan Haugeruds helstøpte film ble ikke invitert, slik produsenten tidlig sa var målet.

Blant nordmenn på festivalen gikk det likevel rykter om at «Drømmer» skulle være den beste filmen i Haugeruds trilogi, «Sex, Drømmer, Kjærlighet».

Å skildre et forbudt forhold mellom en elev og en lærer er en gjenganger blant kunstnere.

Haugerud har også laget film om det før. I hans «Det er meg du vil ha» (2014) forteller en kvinnelig lærer om et kjærlighetsforhold hun hadde til sin 15 år gamle elev.

Todd Haynes’ Oscar-nominerte film «May December» (2023) var inspirert av en virkelig overgrepssak, hvor en kvinnelig lærer ble dømt til fengsel for seksuell omgang med sin 12 år gamle elev. Knausgård skrev om en slik forelskelse i sin debut. I Helga Flatlands roman «Etterklang» (2022) innleder læreren Mathilde et hemmelig seksuelt forhold til en gutt i klassen.

Et mønster i disse fortellingene er hvordan læreren forsvarer seg i ettertid. Ofte påstår læreren at eleven var svært moden for alderen sammenlignet med de andre i klassen. For læreren er det viktig å insistere på at det var eleven som tok initiativ. Ja, at de to var likeverdige partnere. At det var ren kjærlighet.

Dette tradisjonelle plottet blir delvis fornyet i «Drømmer». Her skildres en likekjønnet relasjon, og synsvinkelen ligger hos eleven.

17 år gamle Johanne (Ella Øverbye) går på videregående i Oslo. Om høsten blir hun stormforelsket i sin nye fransklærer Johanna (Selome Emnetu).

For jentas mor og mormor går forelskelsen under radaren inntil Johanne selv viser dem en over 100 sider lang fortelling hun har skrevet. De reagerer med sjokk og vantro. Begge frykter at Johanne er blitt manipulert og utsatt for et overgrep.

Samtidig blir de såpass imponert over hvor godt den pikante historien er skrevet, at de begynner å leke med tanken på at materialet bør gis ut som en roman.

Haugerud får mye moro ut av å la karakterene diskutere såkalt virkelighetslitteratur.

Den intellektuelle mormoren (Anne Marit Jacobsen) er selv forfatter av smal litteratur. Mor (Ane Dahl Torp) har derimot et mer praktisk forbrukerperspektiv når hun vurderer kulturprodukter. Duoens oppildnede diskusjoner er noen av filmens rasende festlige partier.

Som vanlig i Haugeruds verk er replikkene og skuespillet fornøyelig. Ella Øverbye (19) greier utmerket å bære den krevende hovedrollen.

I «Drømmer» blir samtalen en kamparena. Den som greier å ha ordet i sin makt, får større sjanse til å definere hva som er sant eller moralsk riktig. Filmen illustrerer også at prat ikke alltid er egnet til å avdekke hva som egentlig har skjedd. Fordi mennesker kan være både selvsentrerte og forutinntatte, lytter man ikke alltid til hva den andre prøver å si, eller man er for naiv til å forstå at den andre tilslører sannheten.

For hva skjedde egentlig mellom Johanne og læreren? «Drømmer» er komponert slik at spenningen bevares til siste scene og krever at publikum følger med på nyansene.

Et eksempel på hvor finstemt de ekstremt godt skrevne dialogene er, inntreffer etter 75 minutter. En replikk leveres med et helt spesielt tonefall, og brått ser vi hele historien med et nytt blikk.

Ceclie Semecs foto av Oslo om høsten er sanselige, og filmens kostymer og scenografi er utsøkte.

Lærer Johanna er utdannet tekstilkunstner, og hennes fancy leilighet er fylt av vakre gensere og nærmest lattervekkende mengder garn. At læreren har en lidenskap for strikking, som tradisjonelt er en kvinnelig syssel, bidrar til at hun umiddelbart fremstår som mer harmløs enn hun kanskje er.

Filmen starter med et langt parti med voiceover, sammen med bilder av skyer og en trapp. Det blir for dvelende. Fortellingen kommer sent i gang.

Nettopp bilder av ulike trapper skal imidlertid dukke opp flere ganger i filmen og får en skjebnetung betydning. For å komme til lærerens leilighet i Bjørvika, må Johanne gå opp en betydelig trapp. Den religiøse mormoren snakker senere om Jakobsstigen, som i Bibelen er et bilde på veien til himmelen.

De tre generasjoner med kvinner, Johanne, mor og mormor, lengter alle etter nærhet og kjærlighet. Hver på sin måte drømmer de om å bli elsket og være uerstattelige for noen. De voksnes lengsler projiseres over på tenåringen, som bedyrer at hun har opplevd «det fineste jeg noen gang kommer til å oppleve».

Lengsel etter kjærlighet er den røde tråden i Haugeruds trilogi. I «Drømmer» nøstes den alarmerende historien gradvis opp. Det er mesterlig gjort.